Introduksjon

Mitt navn er Kristine Ganz Flåtten og jeg er politiker.

Jeg har vært kommunepartileder i Arbeiderpartiet siden 2015 og stortrives, både med arbeidet og folka. Da jeg meldte meg inn var det flere av de som kjenner meg godt som ble ganske overrasket. Mest fordi jeg, frem til da, aktivt hadde holdt meg unna alt som kunne ligne politikk. Jeg fulgte ikke med på nyheter og unngikk diskusjoner som kunne vekke engasjement.

Det var et bevisst valg. Jeg følte ikke at mine meninger var noe mer enn nettopp det, mine meninger. Har alltid visst hvor jeg hører hjemme på partibarometeret, men kjente meg rett og slett ikke flink nok til at mine tanker, uten faglig grunnlag, kunne ha verdi. Dette vet jeg at jeg ikke er alene om å ha kjent på. Så, hva endret seg?

Svaret er at jeg tok en litt sen bachelorgrad. Under studietiden fikk jeg festet mye av det jeg kjente var riktig til faktiske begreper. Mine meninger fikk ikke større verdi, men jeg kunne se skyggen av systemet de passet inn i. I tillegg møtte jeg mange som var politisk aktive og fikk med meg en hel bunke diskusjoner dem imellom. Summen av det hele var at jeg fikk bygget selvtillit.

Jeg har ikke fasiten på noe som helst, men jeg vet hvilken retning jeg vil gå, og hvilke verdier jeg vil samfunnets løsninger skal bygges på. Og det er nok.

Etter endt utdanning, i 2014, meldte jeg med altså inn. Siden da har jeg lært mye, jeg har deltatt på kurs, temamøter og samlinger. Jeg har møtt folk, vi har diskutert og skapt politikk. Det er spennende, og veldig givende. Det er få arenaer der man kan påvirke folks liv så direkte som gjennom poltikk.

Første steg er tatt, nå venter bare den ukjente veien videre.

Det er deilig å være rik, i Norge!

Det er liten tvil om at overskriften er blir mer sann for hvert statsbudsjett fra sittende regjering vedtas. I syv år har vilkårene for de aller rikeste blitt bedre og bedre, mens de svakeste blir sittende igjen med svarteper.

Formueskatten har blitt nedtrappet år for år støttet av mantraet «Å senke formueskatten skaper flere arbeidsplasser» Nå viser regjeringens egen rapport at dette på ingen måte stemmer. Jeg kjenner på en trang til å formelig skrike «Hva var det vi sa??», men holder det inne. Så vidt.

I løpet av samme nedtrapping av formueskatten, har også andre poster i statsbudsjettet merket nedtrapping. Særlig innen velferd. Brannskadde har mistet retten til fysioterapi, de økte deler av trygden akkurat nok til at en del mottakere tjente for mye til å få bostøtte. Mange penger spart for staten der. Tannregulering og briller til barn med særlig behov har blitt dyrere, I år legges det tak på stomiutstyr, noe som igjen gjør at mange barn med utlagt tarm vil slite med å kunne fritt delta i aktiviteter. Så kan vi begynne å skrive om endringene i AAP-ordningen. Mennesker under utredning mottar arbeidsavklaringspenger for å ha noe å leve av mens man finner ut av situasjonen deres. Nye regler gjør at etter 3 år på AAP, skal man være ferdig avklart. Er man ikke det mottar man ikke trygd lenger, men må gå uten i et år før man kan søke på nytt. Det er ganske mange der ute som trenger mer enn 3 år på å få sin situasjon avklart, særlig når utfordringen er psykisk. Det er uholdbart! Dette handler om mennesker, folka våre!

En annen innsparingsmetode fra regjeringen har vært å skyve oppgaver fra stat til kommune, uten å la det følge nok penger med. I kroner og ører øker pengene kommunen får fra staten, men aldri nok til å samtidig dekke prisen på nye oppgaver. Resultatet er at stadig flere kommuner sliter økonomisk. Det går utover de nære tjenestene. Mange kommuner ser at tilbud rettet mot forebygging og inkludering må nedprioriteres, de er ikke lovpålagt. At slike tiltak er samfunnsøkonomisk fornuftig hjelper så lite. Å forebygge hoftebrudd f.eks. er mye billigere enn å reparere en hofte. Det samme gjelder forebygging av mobbing, utenforskap og drop-out. I tillegg er slike tilbud ofte med på å skape trivsel i kommunene. Eller for å si det mer tydelig, kommuner som klarer å ta seg av sine innbyggere på en god måte skaper gode hjem for oss alle. Men, penger…

Å flytte oppgaver fra stat til kommune ser pent ut på statsbudsjettet, og «frigjør» penger til lettelser for de rikeste. Jeg sitter og lurer på om regjeringen faktisk tror det bor andre folk i kommunene enn i landet? Kommunen får mesteparten av sine inntekter fra staten. Den stygge sannheten er at å flytte oppgaver fra stat til kommune, og ikke sende med nok penger, er å dytte folk ut av budsjettene. Staten vil ikke bruke penger på deg og ditt problem, punktum.

Jeg er sint.

Jeg gleder meg til regjeringsskifte til neste år. Legger ved deler av VG sin forside da vårt siste forslag til statsbudsjett ble lagt frem i 2012

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.

Derfor er jeg sosialdemokrat!

Derfor stemmer jeg Arbeiderpartiet

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.
Folka mine på stand, valgkampen 2019

Hvorfor jeg er sosialdemokrat burde være et veldig enkelt spørsmål å svare på. Som aktivt medlem strekker jeg meg fort etter ordene vi både hører og bruker så mye. Jeg er sosialdemokrat fordi jeg tror vi er sterkere sammen, fordi vi får til mer i fellesskapet enn som individer. Fordi det som er bra for meg er bra for mange. Fordi alle skal ha like muligheter til å leve forskjellige liv.
Det er fine ord, og sanne alle sammen. Likevel er de egentlig ikke særlig dekkende. Ikke er de selvforklarende heller. Det er stammespråk egentlig.
Så hvordan forklare mitt forhold til sosialdemokratiet på en god måte?
Jeg ser ingen grunn til at en person skal være verdt mer enn en annen. Hverken rase, kjønn, legning, personlig økonomi, eller noe annet, skaper et berettiget grunnlag for å behandle noen dårligere enn andre. Jeg mener, for eksempel, at det ikke nødvendigvis er de rikeste familiene som skaper de klokeste hodene. Hvor mye penger du har skal ikke bestemme hvor lang utdannelse du kan ta, eller hva slags helsehjelp du skal få. Hvilken farge huden din har, sier ingenting om hvor flink du er og hvor godt du kan gjøre en jobb. For meg er det dette som ligger i Arbeiderpartiets verdi, likeverd. Og for meg er dette ufravikelig!
Jeg er sosialdemokrat fordi jeg er opptatt av alles rett til individuell frihet. Jeg vil ha min frihet til å leve mitt liv slik jeg vil, og jeg ønsker det samme for mine medmennesker. Jeg vil ha frihet til å velge min utdanning og min jobb. Jeg vil ikke at noen skal måtte sitte fast i en tilgjengelig jobb fordi de ikke har råd til noe annet, fordi uten har ikke familien mat. Tiden for å stå med lua i handa skal være forbi! Jeg vil ha frihet til å vokse, til å realisere meg selv og trives.

Jeg trenger ikke frihet fra en sterk stat, jeg trenger en sterk stat som løfter meg frem, og som tar imot meg hvis jeg faller. Jeg er sosialdemokrat!

Sosialdemokratiets viktigste oppgave i tiden fremover er så skape trygghet. Dagens verdensbilde er preget av usikkerhet. En usikkerhet som gir grobunn for frykt. Dette ser vi i hele den vestlige verden i dag, at høyreekstremisme og mer eller mindre hatefulle ytringer blir stadig mer synlig og dessverre også nærmest akseptert. Jeg opplever en fremtidsfrykt der ute, jeg ikke har kjent på før.

Vi trenger trygghet. Vi trenger trygghet i arbeid, og for arbeid.
Vi trenger trygge hender til å gi omsorg til eldre og syke. Vi trenger trygge skoler som skaper gode læringsmiljø og som fremmer toleranse.

Vi trenger mindre utenforskap og mer fellesskap!

Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet er en reformbevegelse. Vi er i konstant marsj, i takt med tiden og samfunnets utvikling. Vi skal gi retning, ikke la oss lede. Tiden for de store reformene er ikke forbi!

Trygghet i en usikker tid

Covid-19 traff oss som en tsunami. Vi visste kanskje noe sånt var mulig, men at en slik gigantbølge skulle treffe oss, ramme oss slik den gjorde, da den gjorde det, var vi ikke forberedt på. Her i Norge har vi håndtert krisen godt, så langt. Vi har hatt økonomisk styrke til å kunne stenge ned store deler av samfunnet vårt og smittespredningen har vært lav. Vi har kommet oss gjennom et tøff vår, hatt en annerledes sommer, men nå ligger en usikker høst foran oss.

Vi er ikke ferdig med Corona. Eller, mer korrect, Corona er ikke ferdig med oss. Vi vet ikke ennå omfanget av konsekvensene nedstengningen og smitterestriksjonene har hatt. Svært mange har blitt permittert og venter på å komme tilbake i jobb. Flere bedrifter har ventet med permitteringer i håp om å slippe. Dessverre har vi hørt fra flere næringer, at selv om man har hatt arbeid gjennom våren og sommeren, er nye oppdrag utover året usikre. Betyr dette at mange som venter på å få gå tilbake til jobb, snart ikke har en jobb å gå tilbake til? Dette var en bekymring før sommeren, og før smittetallene begynte å stige igjen. Hvordan ser det ut nå?

I tider som dette er trygghet et nøkkelord. Vi trenger en sterk stat som tar reellt ansvar for sine innbyggere. En stat som skaper aktivitet når markedet ikke klarer det. En stat som setter igang bygging av skoler og lignende når annen bygging blir for usikkert for de private. Markedet kan ikke skape trygghet. Et sterkt fellesskap skaper trygghet!