Retorikk og tydelighet

Jeg elsker retorikk, god retorikk. Jeg digger det når setninger flyter og teksten blir som en melodi. Jeg er glad i ordspill, doble betydninger og forståelse mellom linjene. Likevel er ikke nødvendigvis tekst på rim eller en mengde puns som skaper god retorikk.

Så hva er da jeg liker?

I følge Store norske leksikon, handler retorikk om kunsten å tale for å overbevise, altså talens kunst. Det er en lære som har fascinert siden vi «skapte» språk, tenker jeg, og det ble skrevet avhandlinger om retorikk så tidlig som 384 fvt.

Å klare å overbevis har stor betydning hvis du vil ha noe gjort og du vil at noen skal gjøre det med deg. Det er også svært viktig hvis du vil at folk skal, ikke bare forstå hva du mener og vil, men også være enig med deg. God retorikk skaper tillit, motivasjon og til tider også beundring. Klarer man i tillegg det kunststykket å møte egenskapte forventninger med kunnskap og gjennomføringsevne, ja da finnes det ingen grenser.

For meg er selve nøkkelen til god retorikk et klart og tydelig budskap. Budskapet trenger ikke pakkes inn i vakre formuleringer, men bør ikke være simpelt heller. Trump sin retoriske «stil» er simpel for meg. En jeg derimot liker å høre på er Arbeiderpartiets nestleder, Bjørnar Skjæran. Han er tydelig, viser at han både kan og forstår temaet han prater om og har i tillegg en lun humor som skinner gjennom.

Det virker som mange har glemt denne tydeligheten som er så viktig for forståelsen og for å kunne overbevise. Det nærmest kjempes om å bruke så mange fremmedord og fornemme vendinger som mulig. Høres man egentlig smartere ut når «en spade» blir til «et redskap til forflytning av organisk og mineralbasert materiell, til utendørs benyttelse?

Ingen har noensinne vunnet en debatt på at ingen forstår hva de sier.

Hva? Næmmen, alvorlig.. Hæ???

Jeg elsker at språket vårt er dynamisk. Selv om det er litt trist at gamle, litt artige ord, forsvinner ut, så er det gøy med nye ord også. Noen dukker opp som følge av teknologisk utvikling. Som blåtann, Wi-Fi og rekkeviddeangst. Noen ord dukker opp på grunn av samfunnsutvikling, som kommunedirektør, rosablogger og influenser. Det siste der får det til å grøsse nedover ryggen min, men det ser ut som det er her for å bli.

Ordet som nå har fått det til å tilte litt for meg er «faktaresistent». Det er et godt ord. Det beskriver begrepet på en tydelig og gjenkjennelig måte. Det jeg reagerer på er at det har dukket opp i det hele tatt.

Kjenn litt på ordet, faktaresistent. Dette beskriver en egenskap enkelte tilsynelatende har, at man er motstandsdyktig mot fakta. Motstandsdyktig er et synonym til resistent og det brukes mye i medisin, for eksempel om antibiotika og immunforsvar.

Jeg klarer ikke å fatte at fakta er noe folk kan mene er oppe til diskusjon. Fakta skal ha to streker under seg. Ja, det hender hva som er fakta endrer seg over tid. Jorda var helt klart flat, og sola gikk rundt jorda, helt til datidens forskere oppdaget noe annet. Fakta kan endre seg, men da gjennom forskning og vitenskapelig arbeid. Av fagfolk, stort sett.

For meg fremstår de aller fleste teorier som motsier vitenskapelige fakta ganske søkt. Som vaksinemotstand (der har vi også et ord jeg kunne pratet mye om) og de som mener jorda fremdeles er flat. Det er i beste fall konspirasjonsteorier.

Det er da ikke en egenskap å være stolt over?? Å nekte å ta fakta inn over seg. For så å skrike fra talerstoler og i sosiale medier at alle som klarer å forholde seg til fakta tar feil!

Dette blir så fjernt for meg. Særlig når begrepet «tro» trekkes inn. Tror du på at klimaendringene er menneskeskapt eller tror du ikke? De som er faktaresistent kan sies å ikke tro på fakta, men for den andre delen av befolkningen handler det ikke om tro.

Det er fakta. Ikke en fanatisk overbevisning, ikke naivitet ovenfor makteliten og heller ikke et ønske om å holde folk nede eller kunne innhente mer skatt fra folk. Det blir for dumt!

Skepsis er bra, det samme er å undres og å stille spørsmål. Å være faktaresistent er ikke å være skeptisk, det er mye verre enn det.

Vær så snill! Bruk den naturlige skepsisen på å være kildekritisk, ikke faktaresistent.

Var alt så mye bedre før?

Jeg tror jeg trygt kan si at selvfølgelig var ikke alt mye bedre før.
Jeg tror de fleste ikke ønsker å gå bakover, i alle fall hvis man ser på alt hva det innebærer. For eksempel var musikken var ganske knall på 80-tallet. Dessverre var også håret skyhøyt på grunn av overdreven «teasing» og bruk av hårspray, økonomien var ikke så mye å skryte av og lik lønn for likt arbeid var en enda større drøm enn det er i dag. For ikke å snakke om likestilling og Metoo-tilstandene.
Likevel er det en ting vi kanskje kan si var bedre, det politiske ordskiftet, retorikken.

Som medlem i Arbeiderpartiet hører jeg mye om hvordan partiet må se seg tilbake til de store før oss, som Gerhardsen. Partiet må finne tilbake til røttene sine. Dette hører jeg fra folk utenfor partiet, men også internt. Jeg skjønner i utgangspunktet hva de mener og jeg tror egentlig ikke det handler om politikken vår, men hvordan vi formidler den.

I tida etter krigen, gjennom det som kalles partiets storhetstid, hadde vi flere svært dyktige retorikere i partiet. Det har vi fremdeles, men mange opplever at vi ikke snakker norsk lenger, men konsulentsk. Vi bruker et tungt og unødvendig komplisert språk. Det er ikke lett å si seg enig med noen når man ikke helt skjønner hva de sier.

Retorikk er viktig. Et medlem hørte meg si det en gang og reagerte ganske kraftig. Hva mente jeg med det? Det var jo bare ord og ordene endret jo ikke politikken!
Det hun mente var at det burde ikke spille noen rolle hvilke ord vi brukte, så lenge politikken var bra. Det er et poeng, men jeg mener det ikke er fullt så enkelt. Dessverre.

Ord er en politikers viktigste verktøy.
Det er gjennom ord vi forteller hva vi står for, hva vi vil og hvordan. En dyktig politiker velger sine ord med omhu.

Et lite eksempel. Det er lenge siden Arbeiderpartiet begynte å bruke slagordet «Like muligheter for alle». Det er enkelt og det dekker ganske mye av politikken vår. Ikke lenge etter kunne man lese i Høyres program, «muligheter for alle».
Det er jo tilnærmet likt, men meningsforskjellen som ligger i det lille ordet «like» er enorm. Det er ord, det er retorikk, det er viktig.

Ord er ikke et regnestykke. Ord er liv.

André Bjerke