Når krisen viser vårt sanne ansikt.

Frihet, likhet og solidaritet

Arbeiderpartiets grunnverdier kan summes opp i disse tre ordene, frihet, likhet og solidaritet. All vår politikk og alle våre løsninger har disse verdien som grunnmur og rettesnor.

Arbeiderpartiet har også hatt en avgjørende rolle når landet vårt skulle reise seg igjen etter andre verdenskrig, en tid med høy arbeidsledighet og lite penger. Prinsippene om en sterk stat som tar vare på sine innbyggere, hånd i hånd med ønsket om en sterk økonomi har satt tydelige spor i samfunnet vårt. Tjenester vi er like avhengig av, i hele landet, og som skaper grunnlaget for personlig vekst og utvikling, har vært drevet av det offentlige. Altså, vi har et godt helsevesen uavhengig av hvor vi bor og en skole tilbyr utdannelse til alle, uavhengig av økonomi. Andre tjenester som har livets rett dersom folk er villig til å kjøpe det, som varehandel, har blitt styrt av markedet.

Det er det beste fra to verdener og de er ikke motsetninger når de jobber sammen.

Det vi sitter igjen med i dag er et velferdssystem som fanger bredt og er et sikkerhetsnett for alle når det skjærer seg. Vi har en suveren offentlig skole som er gratis, fra man begynner til man slutter. Slik er hva du kan bli i livet, avhengig av hva du vil og hva du kan, og ikke hvem du er.  Alle er like mye verdt, det er den sosialdemokratiske likheten.

Det er frihet. Frihet til å kunne bli hva man vil og stå trygt skulle det skje noe.

Og vi står sammen.
Vår skatt betales etter evne, går til fellesskapet, og gir tilbake etter behov. Det som er bra for fellesskapet er også bra for deg. Det er solidaritet.

Landet vårt, samfunnet vårt slik vi kjenner det i dag er tuftet på den sosialdemokratiske tankegangen og vi ser det aller best når krisene rammer.

Vi så det etter 22.juli, vi ser det nå når pandemien har truffet landet.

Vi tar vare på hverandre. Vi står sammen for å komme gjennom krisen. Dugnadsånden er levende og sterk, og det gjør godt å se det! Det er godt å se at når krisen er ute roper til og med de borgerlige om fellesskap og solidaritet.

Våre grunnverdier som nasjon er harde å rokke ved og det er noe eget og vakkert ved det.

Sykehus og foretaksmodellen

Bør sykehusene være mer politisk styrt, lokalt, enn de er i dag?
I dag er helseforetakene under statlig styring. Det vil si, de tildeles midler og det stilles økonomiske krav fra stat. Foretakene selv må nå de økonomiske målene som settes. Jeg er ikke imot statlig, politisk styring av sykehusene. Tjenester folk er like avhengig av i hele landet og der alle bør ha tilgang til like god behandling, uavhengig av bosted, bør styres av stat. Lokal styring vil gjerne føre til større forskjeller i tilbud.
Likevel er jeg ingen tilhenger av helseforetakene. Bare det at foretaks-tanken har sneket seg inn i sykehusene våre mener jeg at er bekymringsverdig.

Offentlig helseomsorg kan ikke tjene penger. En frisk og sunn befolkning skaper inntekt til staten, og sykehusene er en avgjørende del av det regnestykket. Likevel er selve sykehusene en utgiftspost for staten. De skal være det. Innbyggerne betaler skatt, det er inntekt til stat. Innbyggerne får gratis helsehjelp, det er utgift for stat.

Et foretak assosierer jeg med en bedrift og de aller fleste bedrifter har en økonomisk bunnlinje å styre etter. Sykehusene måles også i stadig større grad, på hvor godt de når bedriftsøkonomiske mål.

Foretaksmodellen handler om mer enn hvem som kan påvirke sykehustilbudet. Det handler om en byråkratisering av driften av vår livsviktige sikkerhetsnett. Stykkprisfinansieringen og internfakturering er kjente begrep for en som jobber i helsevesenet. Stykkprisfinansiering betyr at alle diagnoser har et fastsatt «pris». Legen setter diagnoser og diagnosekoder og budsjettene til avdelingen er avhengig av hvor «dyre» koder som settes. Tanken er vel at hvis man gir midler etter diagnoser, får avdelingen det den trenger og ikke mer.
Internfakturering innebærer at hvis en pasient på for eksempel hjerteavdelingen må innom lungeavdelingen for å gjøre en test, så sendes det regning til hjerteavdelingen for dette. Fra lungeavdelingen. Dermed følger utgiftene for behandling den enkelte pasient og er lett å måle.
Dette gjør jo at leger blir sterkt oppfordret til å være mer bevisst på hva deres diagnoser skaffer sin avdeling med tanke på inntekter og utgifter.

Leger og annet helsepersonell blir også stadig mer presset på tid i poliklinikk. Konsultasjonene må gå fortere for å få flere pasienter inn i timen. Da blir jo køene kortere, men avdelingene tjener også mer penger. At legene nå sitter igjen med kortere tid per pasient, måles på det, og i tillegg må bruke deler av avsatt tid på diagnosekoding, fører ikke til bedre behandling for pasienten.
Sykepleierne og andre helsearbeidere merker også det økonomiske presset på sin arbeidsplass. De skal stadig gjøre mer, på kortere tid og med færre folk. Det er ikke veldig rart at ansatte i disse yrkene slites ut.

Jeg er for effektivitet, men ikke som hovedmål for helsetjenester. Kvalitet i tjenesten må da være hovedfokus?

Hvorfor skal sykehusheltene våre bruke så mye tid på økonomi og administrasjon?
Jeg vil at legen skal tenke på hvilken behandling jeg trenger og ikke på hva det koster. Min lege er ikke økonom.

Økonomi er viktig, det samme er rammer, men jeg mener det bør være et klart skille mellom helsefaglig og økonomisk styring på et sykehus. Legen og sykepleieren, sammen med alle andre helsearbeidere, skal bruke tid på pasienter ikke administrativ målstyring.

Buss, en samfunnsoppgave

Busstilbudet i kommunen vår har lenge vært et hett tema. Buss som gikk fra Sande til Drammen via Svelvik, gikk gjennom to Vestfold-kommuner før den havnet i Drammen for å snu. Etter sammenslåingen ved årsskiftet er nå Svelvik en del av Drammen, og dermed også Viken. Da dukket det opp en usynlig, men ganske så reell, mur, mellom de tidligere kommunene. En mur laget av Fylkesgrensen. Dermed ble antall avganger kraftig redusert og kun buss fra Svelvik til den videregående skolen i Sande, og tilbake ved skoleslutt, sto igjen.

Det er langt fra den ytterste delen av Sande, mot Svelvik, og inn til sentrum av Sande. Det er egentlig ganske langt derfra til noen ting som helst. Særlig hvis man ikke har bil, eller ikke kan kjøre bil. Det er mange som bor i området som har vært avhengig av tilbudet og reaksjonen er kraftige. Forståelig nok! Saken har vært oppe i lokal medier over lang tid, var til og med nevnt på Nytt på Nytt for ikke lenge siden.

Hvorfor blir dette ikke løst enkelt?
Vel, det er fylkene som har ansvar for kollektivtilbudet buss er. Hvordan dette er organisert varierer. I Telemark har bussene vært fylkeskommunale, altså offentlige, i Vestfold har de vært organisert i et eget AS, altså mer privat.

Hva er egentlig forskjellen om bussene er private eller offentlige? Det private vil alltid måle lønnsomhet som et avgjørende kriterium når ruter og tilbud skal planlegges. Der det er lite folk vil også tilbudet bli dårlig. Det offentlige skal ha fokus på samfunnsoppgaven kollektivtilbudene har og sørge for at det er praktisk mulig å bo der man ønsker. Det er en vesentlig forskjell.

Kravet til lønnsomhet er også argumentet Vestfold Kollektiv Trafikk AS bruker når de forklarer nedjusteringen av tilbudet. På folkemøtet i Kommunelokalet i Sande, som for øvrig var fullstappet, presenterte VKT statistikk som viste hvor dårlig kundegrunnlaget var. Problemet var bare at tallene de viste sa bare noe om hvor mange som gikk av mellom Berger og Sande, ikke hvor mange som faktisk satt på bussen på reisen. VKT sier selv at 6 passasjerer på reisen er minimum for at ruten skal være lønnsom. Deres egen statistikk viser at det i snitt er 8 passasjerer på bussen hele strekket.

Denne forskjellen i måten å lese tallene, ble oppdaget av en lokal politiker fra Høyre og jeg er glad han tok seg tid til å se nøye på dette. Det burde vært unødvendig for ham å gjøre dette og det er svært bekymringsverdig at han kunne avdekke en slik praksis. Som politiker er vi avhengig av nøyaktig og nøktern, ufarget fakta som informasjon, for å kunne fatte gode vedtak. Vi må få innsikt i hele bildet, ikke bare den delen som passer for ønsket vedtak. Det er høyst problematisk at VKT velger å jobbe på denne måten og selv etter større avissoppslag om saken og direkte spørsmål, holder de fast ved sin måte å tolke tallene på.

Det er ikke godt nok!

Som skrevet over, har buss, og annen kollektivtransport, en samfunnsoppgave. De skal gjøre det mulig for alle å komme seg dit de trenger, og hjem igjen. Våre byer og tettsteder bindes sammen og man kan bo der man ønsker, selv om man ikke kjører selv. Unge kommer seg til trening og venner, eldre får handlet og møtt sine over en kaffekopp. Man kommer seg på jobb, en tur ut på byen og mye, mye mer. Alt uten å være avhengig av hjelp fra andre, eller å måtte betale dyrt for taxi. Det handler om frihet i hverdagen.

Og sist, men ikke minst, det handler om miljø. Jo flere som reiser kollektivt, jo bedre er det for miljøet og for trafikken!

I Moss og Fredrikstad har de nettopp fullført et prosjekt der de ville se hva som skjedde om alle bussene ble gratis, og de samtidig økte tilbudet. Resultatet var at så mange flere valgt buss fremfor egen bil, at de kunne måle nedgang i antall biler på veiene i rushen.

https://frifagbevegelse.no/nyheter/dette-skjedde-da-norske-byer-testet-gratis-buss-6.158.676895.f9485cf081?fbclid=IwAR0OVrVq3o2H4n9gkNgsPTijjgPrZqo1p0oVbWzwUVrKXK4PvI5vwsxMRtA


Jeg mener kollektivtransport vil være en nøkkelfaktor når vi skal skape det moderne samfunnet vi ser for oss. Et grønt og bærekraftig samfunn der alle har en plass og der alle kan delta. Et samfunn med et yrende folkeliv i by og bygd. Da holder det ikke å kun snakke om lønnsomhet!

Tilliten i fare?

Hvert år utarbeider The Economist intelligence unit en rapport på demokratiet, globalt sett. Den inneholder en rangering av landene etter hvor demokratiske de er, pluss en rapport om utviklingen gjennom året. Rangeringen baserer seg på 5 kategorier, valgsystem, hvordan maktfordelingen i styresettet er, politisk deltagelse, politisk kultur og borgerrettigheter.
I rapporten for 2019 ser vi at det globale nivået på demokrati har gått ned. Det vil si at det er færre land som har et sterkt demokrati enn tidligere år. Dette måltallet har vært stigende siden 2006, før det stagnerte i 2015 og 2018 og gikk ned i 2016 og 2019. Det er ny trend og det er bekymringsverdig.

Rapportene for 2018 og 2019 forteller samtidig om en økning i valgdeltagelsen. Det er første gang de ser en økning etter de begynte å rapportere i 2006. At valgdeltagelsen øker er bra, men i dette tilfellet kommer det med en bismak.

Det økende engasjementet bunner i en økende misnøye. Flere og flere forteller om dalende tillit til politikere og til systemene de lever i. Svært mange føler seg ikke hørt av sine politiske ledere. Man kjenner seg ikke igjen i styringsmaktenes problembeskrivelse og kjenner ikke at løsningene treffer noe særlig heller.
Resultatet, i følge the Democracy Index, er at folk er sinte og søker partier/meningsfeller som er mer ytterliggående enn man normalt ville stemme på. De partier som best klarer å gi uttrykk for den misnøyen de selv føler, øker i oppslutning. At disse partiene ikke alltid har gode løsninger på problemene er ikke avgjørende.

Årsakene The Democracy Index peker på som mulige forklaringer er som følger:

  • an increasing emphasis on elite/expert governance rather than popular participatory democracy
  • a growing influence of unelected, unaccountable institutions and expert bodies;
  • the removal of substantive issues of national importance from the political arena to be decided by politicians, experts or supranational bodies behind closed doors;
  • a widening gap between political elites and parties on the one hand and national electorates on the other; and
  • decline in civil liberties, including media freedom and freedom of speech
    kilde: https://www.eiu.com/n/global-democracy-in-retreat/

Altså, politikerne er i større grad profesjonelle ledere, institusjoner og organisasjoner som ikke er folkevalgt eller kontrollerbar for styringsmaktene får større innflytelse, saker av stor, nasjonal viktighet avgjøres utenfor det offentlige rom bak lukkede dører, større gap mellom politisk elite og nasjonale valgmenn og en nedgang i borgerrettighetene som tilgang til media og ytringsfrihet.

Noen av disse faktorene kan vi nok i større grad oppleve i Norge i dag, men heldigvis ikke alle. Men at vi opplever en større misnøye som innbygger, det tror jeg er sant. AAP-opprøret og Bunadsgeriljan sammen med Bompengeopprøret er eksempler på dette. Dette er alle grupperinger som har blitt dannet på grunn av konkrete utfordringer som man føler de som styrer ikke tar tak i på en hensiktsmessig måte.

Norge har i lang tid vært kåret som det mest demokratiske landet i verden av The Democracy Index. De endringene vi opplever synes nok ikke så veldig på målingene gjort av the Economist intelligence unit, eller i et globalt perspektiv. Men de merkes her. Samfunnet vårt er i stor grad bygget på tillit, tillit mellom innbyggere, tillit til styringsmaktene. Det er avgjørende for denne tilliten av vi lytter. Både som folk og som politikere. Vi må stikke fingeren i jorda og se hva som faktisk rører seg. Og, ikke minst, tar folks bekymringer og uro på alvor.