Hvor kommer alt sinnet fra?

Jeg opplever at samfunnet vårt i dag er mer tolerant enn da jeg var yngre. Forskjellige religioner er normalt, vi har en kjønnsnøytral ekteskapslov og ungene mine får ikke sjokk når en i klassen har to mødre, osv. 
Jeg mener helt alvorlig at verden har gått fremover, selv om det innimellom kan virke som det motsatte. Særlig når man leser kommentarfeltene rundt omkring. Hvor kommer alt det raseriet fra? Uansett hva det gjelder, om det er hvordan man spiser brunost, hva man tenker om klimaendringene eller hvordan man henger dopapiret på dass, så finner man veldig sinte mennesker i kommentarfeltet. Ikke bare det selvfølgelig. Vi finner også de som er enig, de som er sarkastisk og kommer med idioterklæringene og de som bare legger inn typ «jeg er også her»-meldinger. Det er fascinerende.

Jeg vil henge meg litt opp i dette sinnet. Jeg opplever at mange på nett har kun to humørvarianter. Enten enig og dermed fornøyd, eller uenig og dermed rasende. Jeg merker også at vi er veldig snar med å sette merkelapper på folk. Folk defineres for eksempel som flink, skoletaper, tykk, tynn, overreligiøs, ateist, sosialist eller liberalist. Vi snakker i eksplisitter, med store bokstaver og utestemme om hverandre. Hvorfor det? Hvorfor dette behovet for å stemple folk, sette dem i bås?

Jeg er overvektig. Jeg er ganske snill, men kan godt være litt slem. Jeg er flink til å strikke, men kan pokker ikke gå på ski eller ro. Jeg er ikke den smarteste, men heller ikke den minst smarte. Jeg er norsk og jeg er engelsk. Jeg har vært dørvakt, jeg har studert økonomi. Slik kan jeg fortsette.

Poenget mitt er, ingen av oss, i hele verden, er bare én ting. Ingen av oss fortjener å bli satt i bås på basis av én egenskap og at det dermed gjøres antagelser om alle andre egenskaper man måtte ha. 
Så, hvorfor gjør vi det?

Det enkleste svaret er vel nettopp det. Det er enkelt. Lett å peke på og lett å forholde seg til. Det gjør det jo også ganske lett å føle at man har rett. Man kan ha rett moralsk, fordi en som sier «sånt» kan jo ikke være en god person. Man kan også ha rett sånn faktamessig eller faglig, fordi en som skriver «sånt» må jo være dum. Kanskje problemet mange har med å ta fakta innover seg, som å «tro» på vaksiner og vitenskap ellers, er at de oppfatter dem som meninger?

Litt av dette handler kanskje også om at vi ikke møtes ansikt til ansikt når disse kommentarfeltene fylles. Vi har ikke muligheten til å se de vi svarer, se at de er hele mennesker. Alt vi ser er tekst og kanskje et profilbilde. Er utrolig mye man kan tolke ut fra et profilbilde! Kanskje dette at vi sitter bak hver vår skjerm gjør behovet for å bli sett desto større? At vi nå har tilgang til nesten hele verden gjennom skjermene våre gjør oss kanskje ikke mindre ensom?

Ingen er perfekt og takk lov for det!

Denne siden kan jo ikke bare være bare «krig og fred og politikk», den må være litt «og sånn..» også. Ellers hadde jeg ikke vært tro mot meg selv.

Jeg så følgende på Facebook i dag:

Denne typen innlegg og reklamer gjør meg eitrande forbanna. Det er en kjent sak at det er for stort fokus på kropps- og skjønnhetsidealer, de absolutt fleste av oss sliter med å kunne nå. Og hvor kommer disse idealene fra? Når så mange av oss ikke passer inn i dem, hvem har laget denne standarden?

Hadde du klikket deg inn på denne ville du finne en liste over 10 menn, som alle er vakre, hvor de får en poengscore etter hvor godt de treffer det plastikkirurger i USA kaller «the golden ratio». Altså forholdet mellom ansiktslengde og -bredde, hvor stor avstand det er mellom øynene, med mer. Det er da satt et bestemt tallsett på hva som er en kjekk mann eller kvinne (regner med kvinner har egne tallsett altså). For å si det så klart jeg klarer uten å banne; Folk som tjener penger på å endre folks utseende har satt sammen en bunke kriterier absolutt ingen i hele verden dekker perfekt. Denne bruker de da til å rangere noen få av dagens flotteste, kjente menn (personlig synes «vinneren» her er den minst kjekke på hele listen, så jeg har vel bare dårlig smak). Og, ikke minst, kritisere det som er «feil» med ansiktene deres. Visste dere for eksempel at, i følge dette, har David Beckham en tilnærmet stygg nese og øynene sitter feil? AAAARGHHH!!!

Jeg elsker folk. Jeg digger at vi er forskjellige, har forskjellige erfaringer og interesser. Jeg fryder meg over den lune humoren de aller fleste har, om jeg forstår den eller ikke. Gjennom mitt korte, lange liv har jeg vært forelsket flere ganger og ikke én gang har det vært på grunn av hvordan nesa stod i forhold til ørene. Og jeg er da på ingen måte unik sånn?

Tenk så kjedelig det hadde vært om alle var nøyaktig slik amerikanske plastikkirurger mener vi burde.

Vi er ikke perfekt. Ingen har rett til å definere hva som er perfekt for en hel art. Du kan alltids fortelle deg selv hva som er perfekt for deg når du leter etter noen, men sjansen er stor for at du må svelge de orda. Jeg trodde jeg likte litt korte menn med kort, mørkt hår, som trente mye og ikke røykte. Han jeg giftet meg med hadde langt blondt hår i hestehale da jeg møtte ham, var mer i lesesal enn i treningssal og røykte som en skorstein.

Og til slutt. Jeg skulle ønske vi kunne slappe litt mer av. Være flinkere til å si «det der er jeg ganske god på» og også «dette gikk ikke helt etter planen». Jeg starter gjerne ballet og deler at selv om jeg er relativt grei på data og kan legge til tekst på videoer og alt, så er det en dårlig idé å slippe meg løs med en selfiestang. Den greia der fikser jeg bare ikke 🙂

Nei, jeg har ikke snudd bildet, det var slik det ble tatt.