Buss, en samfunnsoppgave

Busstilbudet i kommunen vår har lenge vært et hett tema. Buss som gikk fra Sande til Drammen via Svelvik, gikk gjennom to Vestfold-kommuner før den havnet i Drammen for å snu. Etter sammenslåingen ved årsskiftet er nå Svelvik en del av Drammen, og dermed også Viken. Da dukket det opp en usynlig, men ganske så reell, mur, mellom de tidligere kommunene. En mur laget av Fylkesgrensen. Dermed ble antall avganger kraftig redusert og kun buss fra Svelvik til den videregående skolen i Sande, og tilbake ved skoleslutt, sto igjen.

Det er langt fra den ytterste delen av Sande, mot Svelvik, og inn til sentrum av Sande. Det er egentlig ganske langt derfra til noen ting som helst. Særlig hvis man ikke har bil, eller ikke kan kjøre bil. Det er mange som bor i området som har vært avhengig av tilbudet og reaksjonen er kraftige. Forståelig nok! Saken har vært oppe i lokal medier over lang tid, var til og med nevnt på Nytt på Nytt for ikke lenge siden.

Hvorfor blir dette ikke løst enkelt?
Vel, det er fylkene som har ansvar for kollektivtilbudet buss er. Hvordan dette er organisert varierer. I Telemark har bussene vært fylkeskommunale, altså offentlige, i Vestfold har de vært organisert i et eget AS, altså mer privat.

Hva er egentlig forskjellen om bussene er private eller offentlige? Det private vil alltid måle lønnsomhet som et avgjørende kriterium når ruter og tilbud skal planlegges. Der det er lite folk vil også tilbudet bli dårlig. Det offentlige skal ha fokus på samfunnsoppgaven kollektivtilbudene har og sørge for at det er praktisk mulig å bo der man ønsker. Det er en vesentlig forskjell.

Kravet til lønnsomhet er også argumentet Vestfold Kollektiv Trafikk AS bruker når de forklarer nedjusteringen av tilbudet. På folkemøtet i Kommunelokalet i Sande, som for øvrig var fullstappet, presenterte VKT statistikk som viste hvor dårlig kundegrunnlaget var. Problemet var bare at tallene de viste sa bare noe om hvor mange som gikk av mellom Berger og Sande, ikke hvor mange som faktisk satt på bussen på reisen. VKT sier selv at 6 passasjerer på reisen er minimum for at ruten skal være lønnsom. Deres egen statistikk viser at det i snitt er 8 passasjerer på bussen hele strekket.

Denne forskjellen i måten å lese tallene, ble oppdaget av en lokal politiker fra Høyre og jeg er glad han tok seg tid til å se nøye på dette. Det burde vært unødvendig for ham å gjøre dette og det er svært bekymringsverdig at han kunne avdekke en slik praksis. Som politiker er vi avhengig av nøyaktig og nøktern, ufarget fakta som informasjon, for å kunne fatte gode vedtak. Vi må få innsikt i hele bildet, ikke bare den delen som passer for ønsket vedtak. Det er høyst problematisk at VKT velger å jobbe på denne måten og selv etter større avissoppslag om saken og direkte spørsmål, holder de fast ved sin måte å tolke tallene på.

Det er ikke godt nok!

Som skrevet over, har buss, og annen kollektivtransport, en samfunnsoppgave. De skal gjøre det mulig for alle å komme seg dit de trenger, og hjem igjen. Våre byer og tettsteder bindes sammen og man kan bo der man ønsker, selv om man ikke kjører selv. Unge kommer seg til trening og venner, eldre får handlet og møtt sine over en kaffekopp. Man kommer seg på jobb, en tur ut på byen og mye, mye mer. Alt uten å være avhengig av hjelp fra andre, eller å måtte betale dyrt for taxi. Det handler om frihet i hverdagen.

Og sist, men ikke minst, det handler om miljø. Jo flere som reiser kollektivt, jo bedre er det for miljøet og for trafikken!

I Moss og Fredrikstad har de nettopp fullført et prosjekt der de ville se hva som skjedde om alle bussene ble gratis, og de samtidig økte tilbudet. Resultatet var at så mange flere valgt buss fremfor egen bil, at de kunne måle nedgang i antall biler på veiene i rushen.

https://frifagbevegelse.no/nyheter/dette-skjedde-da-norske-byer-testet-gratis-buss-6.158.676895.f9485cf081?fbclid=IwAR0OVrVq3o2H4n9gkNgsPTijjgPrZqo1p0oVbWzwUVrKXK4PvI5vwsxMRtA


Jeg mener kollektivtransport vil være en nøkkelfaktor når vi skal skape det moderne samfunnet vi ser for oss. Et grønt og bærekraftig samfunn der alle har en plass og der alle kan delta. Et samfunn med et yrende folkeliv i by og bygd. Da holder det ikke å kun snakke om lønnsomhet!

Tilliten i fare?

Hvert år utarbeider The Economist intelligence unit en rapport på demokratiet, globalt sett. Den inneholder en rangering av landene etter hvor demokratiske de er, pluss en rapport om utviklingen gjennom året. Rangeringen baserer seg på 5 kategorier, valgsystem, hvordan maktfordelingen i styresettet er, politisk deltagelse, politisk kultur og borgerrettigheter.
I rapporten for 2019 ser vi at det globale nivået på demokrati har gått ned. Det vil si at det er færre land som har et sterkt demokrati enn tidligere år. Dette måltallet har vært stigende siden 2006, før det stagnerte i 2015 og 2018 og gikk ned i 2016 og 2019. Det er ny trend og det er bekymringsverdig.

Rapportene for 2018 og 2019 forteller samtidig om en økning i valgdeltagelsen. Det er første gang de ser en økning etter de begynte å rapportere i 2006. At valgdeltagelsen øker er bra, men i dette tilfellet kommer det med en bismak.

Det økende engasjementet bunner i en økende misnøye. Flere og flere forteller om dalende tillit til politikere og til systemene de lever i. Svært mange føler seg ikke hørt av sine politiske ledere. Man kjenner seg ikke igjen i styringsmaktenes problembeskrivelse og kjenner ikke at løsningene treffer noe særlig heller.
Resultatet, i følge the Democracy Index, er at folk er sinte og søker partier/meningsfeller som er mer ytterliggående enn man normalt ville stemme på. De partier som best klarer å gi uttrykk for den misnøyen de selv føler, øker i oppslutning. At disse partiene ikke alltid har gode løsninger på problemene er ikke avgjørende.

Årsakene The Democracy Index peker på som mulige forklaringer er som følger:

  • an increasing emphasis on elite/expert governance rather than popular participatory democracy
  • a growing influence of unelected, unaccountable institutions and expert bodies;
  • the removal of substantive issues of national importance from the political arena to be decided by politicians, experts or supranational bodies behind closed doors;
  • a widening gap between political elites and parties on the one hand and national electorates on the other; and
  • decline in civil liberties, including media freedom and freedom of speech
    kilde: https://www.eiu.com/n/global-democracy-in-retreat/

Altså, politikerne er i større grad profesjonelle ledere, institusjoner og organisasjoner som ikke er folkevalgt eller kontrollerbar for styringsmaktene får større innflytelse, saker av stor, nasjonal viktighet avgjøres utenfor det offentlige rom bak lukkede dører, større gap mellom politisk elite og nasjonale valgmenn og en nedgang i borgerrettighetene som tilgang til media og ytringsfrihet.

Noen av disse faktorene kan vi nok i større grad oppleve i Norge i dag, men heldigvis ikke alle. Men at vi opplever en større misnøye som innbygger, det tror jeg er sant. AAP-opprøret og Bunadsgeriljan sammen med Bompengeopprøret er eksempler på dette. Dette er alle grupperinger som har blitt dannet på grunn av konkrete utfordringer som man føler de som styrer ikke tar tak i på en hensiktsmessig måte.

Norge har i lang tid vært kåret som det mest demokratiske landet i verden av The Democracy Index. De endringene vi opplever synes nok ikke så veldig på målingene gjort av the Economist intelligence unit, eller i et globalt perspektiv. Men de merkes her. Samfunnet vårt er i stor grad bygget på tillit, tillit mellom innbyggere, tillit til styringsmaktene. Det er avgjørende for denne tilliten av vi lytter. Både som folk og som politikere. Vi må stikke fingeren i jorda og se hva som faktisk rører seg. Og, ikke minst, tar folks bekymringer og uro på alvor.

Var alt så mye bedre før?

Jeg tror jeg trygt kan si at selvfølgelig var ikke alt mye bedre før.
Jeg tror de fleste ikke ønsker å gå bakover, i alle fall hvis man ser på alt hva det innebærer. For eksempel var musikken var ganske knall på 80-tallet. Dessverre var også håret skyhøyt på grunn av overdreven «teasing» og bruk av hårspray, økonomien var ikke så mye å skryte av og lik lønn for likt arbeid var en enda større drøm enn det er i dag. For ikke å snakke om likestilling og Metoo-tilstandene.
Likevel er det en ting vi kanskje kan si var bedre, det politiske ordskiftet, retorikken.

Som medlem i Arbeiderpartiet hører jeg mye om hvordan partiet må se seg tilbake til de store før oss, som Gerhardsen. Partiet må finne tilbake til røttene sine. Dette hører jeg fra folk utenfor partiet, men også internt. Jeg skjønner i utgangspunktet hva de mener og jeg tror egentlig ikke det handler om politikken vår, men hvordan vi formidler den.

I tida etter krigen, gjennom det som kalles partiets storhetstid, hadde vi flere svært dyktige retorikere i partiet. Det har vi fremdeles, men mange opplever at vi ikke snakker norsk lenger, men konsulentsk. Vi bruker et tungt og unødvendig komplisert språk. Det er ikke lett å si seg enig med noen når man ikke helt skjønner hva de sier.

Retorikk er viktig. Et medlem hørte meg si det en gang og reagerte ganske kraftig. Hva mente jeg med det? Det var jo bare ord og ordene endret jo ikke politikken!
Det hun mente var at det burde ikke spille noen rolle hvilke ord vi brukte, så lenge politikken var bra. Det er et poeng, men jeg mener det ikke er fullt så enkelt. Dessverre.

Ord er en politikers viktigste verktøy.
Det er gjennom ord vi forteller hva vi står for, hva vi vil og hvordan. En dyktig politiker velger sine ord med omhu.

Et lite eksempel. Det er lenge siden Arbeiderpartiet begynte å bruke slagordet «Like muligheter for alle». Det er enkelt og det dekker ganske mye av politikken vår. Ikke lenge etter kunne man lese i Høyres program, «muligheter for alle».
Det er jo tilnærmet likt, men meningsforskjellen som ligger i det lille ordet «like» er enorm. Det er ord, det er retorikk, det er viktig.

Ord er ikke et regnestykke. Ord er liv.

André Bjerke