Går verden for fort for refleksjon?

Fart preger det meste av samfunnet vårt i dag, på en annen måte enn for bare 20 år siden. Vi har tilgang til nyheter og hendelser fra hele globen, stort sett live. I kommunikasjon med kommunen, skattevesenet, banken og så videre, er vi ikke lenger avhengig av enten å møte opp selv, eller å sende treige brev i posten. Folk trenger ikke lenger være i nærheten av en telefon, på jobb eller hjemme, for å få tak i dem. De aller fleste har en telefon i lomma, som også er avis, mailboks, tv, værstasjon og mye, mye mer. Vi irriterer oss når å laste ned et dokument tar over et minutt, ventingen er uholdbar. Sammenlignet med tiden det tok å laste inn en liten nettside med adsl-modem, er det minuttet som racerfart å regne. Jo, tidene har forandret seg, men henger vi egentlig med?

For en tid tilbake hørte jeg på en pod-cast, How to Acadamy, der nevropsykiater Ian McGilchrist fortalte om sin forskning på hjernen og hvordan de to hjernehalvdelene jobber. Veldig overfladisk fortalt har forskningen hans vist at de to halvdelene har en del felles oppgaver, men også forskjellige funksjoner. Funksjoner som til sammen utgjør en helhet. Venstre hjernehalvdel kan sies å være best på sortere data. Altså ta imot observasjoner og sette informasjonen mottatt i riktig bås. Sammen med lignende data. Høyre halvdel tolker dataene og ser dem i en sammenheng. Se for deg en obduksjon der man prøver å finne ut hvordan kroppen fungerer, en studie i anatomi. Vestre hjernehalvdel vil effektivt kunne beskrive det den ser, hjertet er en knyttnevestor muskel, glatte muskelfibre, fire kammer med klaffer, blodårer tilknyttet. Der stopper venstre halvdel. Høyre tolker det venstre har sortert og ser dette i sammenheng med resten av systemet den hører til, og forstår helheten. Å se kun dataene samlet og sortert av venstre hjernehalvdel alene, vil ikke gi mye forståelse for hva et hjerte er eller gjør.

Den ideelle måten hjernen fungerer er at høyre hjernehalvdel finner informasjon og sender den til vestre side, som sorterer og sender tilbake til høyre side. Så tolker og forstår høyre side hva informasjonen er og hva det betyr. McGilchrist går videre, og forteller at han mener den siste delen, tolkingen og helhetsforståelsen, ser ut til å være, i mangel av et bedre ord, umoderne. Vi ser ut til å være i en tid der sorteringen i seg selv dyrkes, og virker som et mål i seg selv.

Dette synes jeg er interessant. Ser vi rundt oss ser vi jo at de fleste profesjoner i større og større grad spesialiseres. Hver ekspert ser på hver sin lille del, i smertefull detalj, og vi blir bedre og bedre på det. Men, har vi systemer som setter disse delene sammen, som ser på hvordan de fungerer som ett? Hvis ikke, burde vi ikke ha det?

I kommentarfeltene i sosiale medier, synes jeg poenget til McGilchrist kommer særlig godt frem. Det virker stort sett fullstendig blottet for nyanser, eller kanskje viljen til å ta inn over seg at ikke alt er svart/hvitt. Som reklamen for Aftenposten sier, mange virker som de lider av «skråsikkerhet».
Kategoriske meninger, skaper unyansert debatt, og et ganske hardt debattklima. Jeg mener det er et problem.

Å tenke gjennom ting, være åpen for andre synspunkt og perspektiver, tolking, tar tid. Ikke bare tid, det krever innsats. Bare tanken av at man kan ta feil, kan for mange være nok til å bli aggressiv. Ingen liker å føle seg dum, og å få sin mening korrigert med fakta kan føre til at man langer ut. Kommentarfeltene er fulle av eksempler. Det virker som mange stålsetter seg og finner frem stridsøksa på vei inn i en diskusjon der man vet ens mening er upopulær og mindretallets oppfatning. Å spørre seg hvorfor meningen deres er mindretallets synspunkt ser ikke ut til å falle dem inn.

Vår verden snurrer fort. Informasjon er veldig lett tilgjengelig, men misinformasjon er minst like lett å finne. Å skille de to ifra hverandre er ikke like enkelt. Det må til både et åpent sinn, og vilje til å ta inn over seg at verden ikke er slik en tror.

Refleksjon tar tid. Den tiden har vi.

Som man roper i skogen…

Word Cloud

De fleste av oss lever deler av livet vårt på nett. Vi følger med på hva vennene våre driver med på Facebook, deler gjerne litt eget liv og meninger også. Vi leser nyheter, ser på serier og filmer, shopper og mye mer. Selv er jeg særlig glad i Twitter og Youtube. Det første fordi det er en arena for veldig tørr humor, den andre fordi jeg finner episoder av britiske serier jeg liker der. Jeg er ikke unik, de fleste av oss har et solid digitalt fotavtrykk. Og hva er problemet med det?
I utgangspunktet burde det ikke være et problem. Utfordringen oppstår, mener jeg, når sidene vi er inne på i stor grad tilpasser innholdet de viser, nettopp deg, dine interesser. Vi vet jo at dette skjer, særlig med reklame. En tur innom byggmax.no for å sjekke pris på gjerdestolper, og plutselig ser du tilbud på gjerdestolper og annet «gjør det selv» gjerde-relatert materiell, over alt. Irriterende? Kanskje, men det er nå sånn. For de fleste av oss. Gjelder det bare reklame da? Nei, og det er her det problematiske dukker opp.

De fleste nettsteder og nyhetssider, om du har abonnement eller ikke, tjener penger på at du klikker på artikler og annonser. Derfor er det et viktig for dem at innholdet er tilpasset det du er opptatt av, ting det er sannsynlig at du vil klikke på. Det er det Google mener når de spør om tillatelse til å skreddersy din nettopplevelse. I praksis betyr det at hvis du, for eksempel, er litt skeptisk til vaksiner er det naturlig at du klikker deg inn på artikler som handler om nettopp dette. Du vil vite mer. Ditt valg fanges opp av algoritmene nettsidene bruker og flere artikler om vaksineskepsis dukker opp. Din frykt bekreftes, men er det balansert?

Slik ender vi opp med at nyheter og fakta vi leser over nett blir ganske individuelle. Vår oppfatning av verden blir individuell. Det mener jeg er et stort problem, i og med at det bidrar til økt polarisering. Vår virkelighet er rett og slett ikke den samme og det må den være for at vi skal kunne snakke sammen, forstå hverandre og faktisk finne løsninger. Felles forståelse for den samme virkeligheten er avgjørende.

Det er noe veldig behagelig ved å få bekreftet sitt verdensbilde, men vi lever alle i et ekkokammer som gjerne er større enn man selv er klar over. Min mening er ikke å skremme noen eller å si at algoritmer må avskaffes. Så unyansert er jeg ikke. Poenget mitt er at dette er en mekanisme det kan være greit å være klar over.

Introduksjon

Mitt navn er Kristine Ganz Flåtten og jeg er politiker.

Jeg har vært kommunepartileder i Arbeiderpartiet siden 2015 og stortrives, både med arbeidet og folka. Da jeg meldte meg inn var det flere av de som kjenner meg godt som ble ganske overrasket. Mest fordi jeg, frem til da, aktivt hadde holdt meg unna alt som kunne ligne politikk. Jeg fulgte ikke med på nyheter og unngikk diskusjoner som kunne vekke engasjement.

Det var et bevisst valg. Jeg følte ikke at mine meninger var noe mer enn nettopp det, mine meninger. Har alltid visst hvor jeg hører hjemme på partibarometeret, men kjente meg rett og slett ikke flink nok til at mine tanker, uten faglig grunnlag, kunne ha verdi. Dette vet jeg at jeg ikke er alene om å ha kjent på. Så, hva endret seg?

Svaret er at jeg tok en litt sen bachelorgrad. Under studietiden fikk jeg festet mye av det jeg kjente var riktig til faktiske begreper. Mine meninger fikk ikke større verdi, men jeg kunne se skyggen av systemet de passet inn i. I tillegg møtte jeg mange som var politisk aktive og fikk med meg en hel bunke diskusjoner dem imellom. Summen av det hele var at jeg fikk bygget selvtillit.

Jeg har ikke fasiten på noe som helst, men jeg vet hvilken retning jeg vil gå, og hvilke verdier jeg vil samfunnets løsninger skal bygges på. Og det er nok.

Etter endt utdanning, i 2014, meldte jeg med altså inn. Siden da har jeg lært mye, jeg har deltatt på kurs, temamøter og samlinger. Jeg har møtt folk, vi har diskutert og skapt politikk. Det er spennende, og veldig givende. Det er få arenaer der man kan påvirke folks liv så direkte som gjennom poltikk.

Første steg er tatt, nå venter bare den ukjente veien videre.

Det er deilig å være rik, i Norge!

Det er liten tvil om at overskriften er blir mer sann for hvert statsbudsjett fra sittende regjering vedtas. I syv år har vilkårene for de aller rikeste blitt bedre og bedre, mens de svakeste blir sittende igjen med svarteper.

Formueskatten har blitt nedtrappet år for år støttet av mantraet «Å senke formueskatten skaper flere arbeidsplasser» Nå viser regjeringens egen rapport at dette på ingen måte stemmer. Jeg kjenner på en trang til å formelig skrike «Hva var det vi sa??», men holder det inne. Så vidt.

I løpet av samme nedtrapping av formueskatten, har også andre poster i statsbudsjettet merket nedtrapping. Særlig innen velferd. Brannskadde har mistet retten til fysioterapi, de økte deler av trygden akkurat nok til at en del mottakere tjente for mye til å få bostøtte. Mange penger spart for staten der. Tannregulering og briller til barn med særlig behov har blitt dyrere, I år legges det tak på stomiutstyr, noe som igjen gjør at mange barn med utlagt tarm vil slite med å kunne fritt delta i aktiviteter. Så kan vi begynne å skrive om endringene i AAP-ordningen. Mennesker under utredning mottar arbeidsavklaringspenger for å ha noe å leve av mens man finner ut av situasjonen deres. Nye regler gjør at etter 3 år på AAP, skal man være ferdig avklart. Er man ikke det mottar man ikke trygd lenger, men må gå uten i et år før man kan søke på nytt. Det er ganske mange der ute som trenger mer enn 3 år på å få sin situasjon avklart, særlig når utfordringen er psykisk. Det er uholdbart! Dette handler om mennesker, folka våre!

En annen innsparingsmetode fra regjeringen har vært å skyve oppgaver fra stat til kommune, uten å la det følge nok penger med. I kroner og ører øker pengene kommunen får fra staten, men aldri nok til å samtidig dekke prisen på nye oppgaver. Resultatet er at stadig flere kommuner sliter økonomisk. Det går utover de nære tjenestene. Mange kommuner ser at tilbud rettet mot forebygging og inkludering må nedprioriteres, de er ikke lovpålagt. At slike tiltak er samfunnsøkonomisk fornuftig hjelper så lite. Å forebygge hoftebrudd f.eks. er mye billigere enn å reparere en hofte. Det samme gjelder forebygging av mobbing, utenforskap og drop-out. I tillegg er slike tilbud ofte med på å skape trivsel i kommunene. Eller for å si det mer tydelig, kommuner som klarer å ta seg av sine innbyggere på en god måte skaper gode hjem for oss alle. Men, penger…

Å flytte oppgaver fra stat til kommune ser pent ut på statsbudsjettet, og «frigjør» penger til lettelser for de rikeste. Jeg sitter og lurer på om regjeringen faktisk tror det bor andre folk i kommunene enn i landet? Kommunen får mesteparten av sine inntekter fra staten. Den stygge sannheten er at å flytte oppgaver fra stat til kommune, og ikke sende med nok penger, er å dytte folk ut av budsjettene. Staten vil ikke bruke penger på deg og ditt problem, punktum.

Jeg er sint.

Jeg gleder meg til regjeringsskifte til neste år. Legger ved deler av VG sin forside da vårt siste forslag til statsbudsjett ble lagt frem i 2012

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.

Derfor er jeg sosialdemokrat!

Derfor stemmer jeg Arbeiderpartiet

Ingen beskrivelse er tilgjengelig.
Folka mine på stand, valgkampen 2019

Hvorfor jeg er sosialdemokrat burde være et veldig enkelt spørsmål å svare på. Som aktivt medlem strekker jeg meg fort etter ordene vi både hører og bruker så mye. Jeg er sosialdemokrat fordi jeg tror vi er sterkere sammen, fordi vi får til mer i fellesskapet enn som individer. Fordi det som er bra for meg er bra for mange. Fordi alle skal ha like muligheter til å leve forskjellige liv.
Det er fine ord, og sanne alle sammen. Likevel er de egentlig ikke særlig dekkende. Ikke er de selvforklarende heller. Det er stammespråk egentlig.
Så hvordan forklare mitt forhold til sosialdemokratiet på en god måte?
Jeg ser ingen grunn til at en person skal være verdt mer enn en annen. Hverken rase, kjønn, legning, personlig økonomi, eller noe annet, skaper et berettiget grunnlag for å behandle noen dårligere enn andre. Jeg mener, for eksempel, at det ikke nødvendigvis er de rikeste familiene som skaper de klokeste hodene. Hvor mye penger du har skal ikke bestemme hvor lang utdannelse du kan ta, eller hva slags helsehjelp du skal få. Hvilken farge huden din har, sier ingenting om hvor flink du er og hvor godt du kan gjøre en jobb. For meg er det dette som ligger i Arbeiderpartiets verdi, likeverd. Og for meg er dette ufravikelig!
Jeg er sosialdemokrat fordi jeg er opptatt av alles rett til individuell frihet. Jeg vil ha min frihet til å leve mitt liv slik jeg vil, og jeg ønsker det samme for mine medmennesker. Jeg vil ha frihet til å velge min utdanning og min jobb. Jeg vil ikke at noen skal måtte sitte fast i en tilgjengelig jobb fordi de ikke har råd til noe annet, fordi uten har ikke familien mat. Tiden for å stå med lua i handa skal være forbi! Jeg vil ha frihet til å vokse, til å realisere meg selv og trives.

Jeg trenger ikke frihet fra en sterk stat, jeg trenger en sterk stat som løfter meg frem, og som tar imot meg hvis jeg faller. Jeg er sosialdemokrat!

Sosialdemokratiets viktigste oppgave i tiden fremover er så skape trygghet. Dagens verdensbilde er preget av usikkerhet. En usikkerhet som gir grobunn for frykt. Dette ser vi i hele den vestlige verden i dag, at høyreekstremisme og mer eller mindre hatefulle ytringer blir stadig mer synlig og dessverre også nærmest akseptert. Jeg opplever en fremtidsfrykt der ute, jeg ikke har kjent på før.

Vi trenger trygghet. Vi trenger trygghet i arbeid, og for arbeid.
Vi trenger trygge hender til å gi omsorg til eldre og syke. Vi trenger trygge skoler som skaper gode læringsmiljø og som fremmer toleranse.

Vi trenger mindre utenforskap og mer fellesskap!

Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet er en reformbevegelse. Vi er i konstant marsj, i takt med tiden og samfunnets utvikling. Vi skal gi retning, ikke la oss lede. Tiden for de store reformene er ikke forbi!

Trygghet i en usikker tid

Covid-19 traff oss som en tsunami. Vi visste kanskje noe sånt var mulig, men at en slik gigantbølge skulle treffe oss, ramme oss slik den gjorde, da den gjorde det, var vi ikke forberedt på. Her i Norge har vi håndtert krisen godt, så langt. Vi har hatt økonomisk styrke til å kunne stenge ned store deler av samfunnet vårt og smittespredningen har vært lav. Vi har kommet oss gjennom et tøff vår, hatt en annerledes sommer, men nå ligger en usikker høst foran oss.

Vi er ikke ferdig med Corona. Eller, mer korrect, Corona er ikke ferdig med oss. Vi vet ikke ennå omfanget av konsekvensene nedstengningen og smitterestriksjonene har hatt. Svært mange har blitt permittert og venter på å komme tilbake i jobb. Flere bedrifter har ventet med permitteringer i håp om å slippe. Dessverre har vi hørt fra flere næringer, at selv om man har hatt arbeid gjennom våren og sommeren, er nye oppdrag utover året usikre. Betyr dette at mange som venter på å få gå tilbake til jobb, snart ikke har en jobb å gå tilbake til? Dette var en bekymring før sommeren, og før smittetallene begynte å stige igjen. Hvordan ser det ut nå?

I tider som dette er trygghet et nøkkelord. Vi trenger en sterk stat som tar reellt ansvar for sine innbyggere. En stat som skaper aktivitet når markedet ikke klarer det. En stat som setter igang bygging av skoler og lignende når annen bygging blir for usikkert for de private. Markedet kan ikke skape trygghet. Et sterkt fellesskap skaper trygghet!

Retorikk og tydelighet

Jeg elsker retorikk, god retorikk. Jeg digger det når setninger flyter og teksten blir som en melodi. Jeg er glad i ordspill, doble betydninger og forståelse mellom linjene. Likevel er ikke nødvendigvis tekst på rim eller en mengde puns som skaper god retorikk.

Så hva er da jeg liker?

I følge Store norske leksikon, handler retorikk om kunsten å tale for å overbevise, altså talens kunst. Det er en lære som har fascinert siden vi «skapte» språk, tenker jeg, og det ble skrevet avhandlinger om retorikk så tidlig som 384 fvt.

Å klare å overbevis har stor betydning hvis du vil ha noe gjort og du vil at noen skal gjøre det med deg. Det er også svært viktig hvis du vil at folk skal, ikke bare forstå hva du mener og vil, men også være enig med deg. God retorikk skaper tillit, motivasjon og til tider også beundring. Klarer man i tillegg det kunststykket å møte egenskapte forventninger med kunnskap og gjennomføringsevne, ja da finnes det ingen grenser.

For meg er selve nøkkelen til god retorikk et klart og tydelig budskap. Budskapet trenger ikke pakkes inn i vakre formuleringer, men bør ikke være simpelt heller. Trump sin retoriske «stil» er simpel for meg. En jeg derimot liker å høre på er Arbeiderpartiets nestleder, Bjørnar Skjæran. Han er tydelig, viser at han både kan og forstår temaet han prater om og har i tillegg en lun humor som skinner gjennom.

Det virker som mange har glemt denne tydeligheten som er så viktig for forståelsen og for å kunne overbevise. Det nærmest kjempes om å bruke så mange fremmedord og fornemme vendinger som mulig. Høres man egentlig smartere ut når «en spade» blir til «et redskap til forflytning av organisk og mineralbasert materiell, til utendørs benyttelse?

Ingen har noensinne vunnet en debatt på at ingen forstår hva de sier.

Når krisen viser vårt sanne ansikt.

Frihet, likhet og solidaritet

Arbeiderpartiets grunnverdier kan summes opp i disse tre ordene, frihet, likhet og solidaritet. All vår politikk og alle våre løsninger har disse verdien som grunnmur og rettesnor.

Arbeiderpartiet har også hatt en avgjørende rolle når landet vårt skulle reise seg igjen etter andre verdenskrig, en tid med høy arbeidsledighet og lite penger. Prinsippene om en sterk stat som tar vare på sine innbyggere, hånd i hånd med ønsket om en sterk økonomi har satt tydelige spor i samfunnet vårt. Tjenester vi er like avhengig av, i hele landet, og som skaper grunnlaget for personlig vekst og utvikling, har vært drevet av det offentlige. Altså, vi har et godt helsevesen uavhengig av hvor vi bor og en skole tilbyr utdannelse til alle, uavhengig av økonomi. Andre tjenester som har livets rett dersom folk er villig til å kjøpe det, som varehandel, har blitt styrt av markedet.

Det er det beste fra to verdener og de er ikke motsetninger når de jobber sammen.

Det vi sitter igjen med i dag er et velferdssystem som fanger bredt og er et sikkerhetsnett for alle når det skjærer seg. Vi har en suveren offentlig skole som er gratis, fra man begynner til man slutter. Slik er hva du kan bli i livet, avhengig av hva du vil og hva du kan, og ikke hvem du er.  Alle er like mye verdt, det er den sosialdemokratiske likheten.

Det er frihet. Frihet til å kunne bli hva man vil og stå trygt skulle det skje noe.

Og vi står sammen.
Vår skatt betales etter evne, går til fellesskapet, og gir tilbake etter behov. Det som er bra for fellesskapet er også bra for deg. Det er solidaritet.

Landet vårt, samfunnet vårt slik vi kjenner det i dag er tuftet på den sosialdemokratiske tankegangen og vi ser det aller best når krisene rammer.

Vi så det etter 22.juli, vi ser det nå når pandemien har truffet landet.

Vi tar vare på hverandre. Vi står sammen for å komme gjennom krisen. Dugnadsånden er levende og sterk, og det gjør godt å se det! Det er godt å se at når krisen er ute roper til og med de borgerlige om fellesskap og solidaritet.

Våre grunnverdier som nasjon er harde å rokke ved og det er noe eget og vakkert ved det.

Hva? Næmmen, alvorlig.. Hæ???

Jeg elsker at språket vårt er dynamisk. Selv om det er litt trist at gamle, litt artige ord, forsvinner ut, så er det gøy med nye ord også. Noen dukker opp som følge av teknologisk utvikling. Som blåtann, Wi-Fi og rekkeviddeangst. Noen ord dukker opp på grunn av samfunnsutvikling, som kommunedirektør, rosablogger og influenser. Det siste der får det til å grøsse nedover ryggen min, men det ser ut som det er her for å bli.

Ordet som nå har fått det til å tilte litt for meg er «faktaresistent». Det er et godt ord. Det beskriver begrepet på en tydelig og gjenkjennelig måte. Det jeg reagerer på er at det har dukket opp i det hele tatt.

Kjenn litt på ordet, faktaresistent. Dette beskriver en egenskap enkelte tilsynelatende har, at man er motstandsdyktig mot fakta. Motstandsdyktig er et synonym til resistent og det brukes mye i medisin, for eksempel om antibiotika og immunforsvar.

Jeg klarer ikke å fatte at fakta er noe folk kan mene er oppe til diskusjon. Fakta skal ha to streker under seg. Ja, det hender hva som er fakta endrer seg over tid. Jorda var helt klart flat, og sola gikk rundt jorda, helt til datidens forskere oppdaget noe annet. Fakta kan endre seg, men da gjennom forskning og vitenskapelig arbeid. Av fagfolk, stort sett.

For meg fremstår de aller fleste teorier som motsier vitenskapelige fakta ganske søkt. Som vaksinemotstand (der har vi også et ord jeg kunne pratet mye om) og de som mener jorda fremdeles er flat. Det er i beste fall konspirasjonsteorier.

Det er da ikke en egenskap å være stolt over?? Å nekte å ta fakta inn over seg. For så å skrike fra talerstoler og i sosiale medier at alle som klarer å forholde seg til fakta tar feil!

Dette blir så fjernt for meg. Særlig når begrepet «tro» trekkes inn. Tror du på at klimaendringene er menneskeskapt eller tror du ikke? De som er faktaresistent kan sies å ikke tro på fakta, men for den andre delen av befolkningen handler det ikke om tro.

Det er fakta. Ikke en fanatisk overbevisning, ikke naivitet ovenfor makteliten og heller ikke et ønske om å holde folk nede eller kunne innhente mer skatt fra folk. Det blir for dumt!

Skepsis er bra, det samme er å undres og å stille spørsmål. Å være faktaresistent er ikke å være skeptisk, det er mye verre enn det.

Vær så snill! Bruk den naturlige skepsisen på å være kildekritisk, ikke faktaresistent.

Sykehus og foretaksmodellen

Bør sykehusene være mer politisk styrt, lokalt, enn de er i dag?
I dag er helseforetakene under statlig styring. Det vil si, de tildeles midler og det stilles økonomiske krav fra stat. Foretakene selv må nå de økonomiske målene som settes. Jeg er ikke imot statlig, politisk styring av sykehusene. Tjenester folk er like avhengig av i hele landet og der alle bør ha tilgang til like god behandling, uavhengig av bosted, bør styres av stat. Lokal styring vil gjerne føre til større forskjeller i tilbud.
Likevel er jeg ingen tilhenger av helseforetakene. Bare det at foretaks-tanken har sneket seg inn i sykehusene våre mener jeg at er bekymringsverdig.

Offentlig helseomsorg kan ikke tjene penger. En frisk og sunn befolkning skaper inntekt til staten, og sykehusene er en avgjørende del av det regnestykket. Likevel er selve sykehusene en utgiftspost for staten. De skal være det. Innbyggerne betaler skatt, det er inntekt til stat. Innbyggerne får gratis helsehjelp, det er utgift for stat.

Et foretak assosierer jeg med en bedrift og de aller fleste bedrifter har en økonomisk bunnlinje å styre etter. Sykehusene måles også i stadig større grad, på hvor godt de når bedriftsøkonomiske mål.

Foretaksmodellen handler om mer enn hvem som kan påvirke sykehustilbudet. Det handler om en byråkratisering av driften av vår livsviktige sikkerhetsnett. Stykkprisfinansieringen og internfakturering er kjente begrep for en som jobber i helsevesenet. Stykkprisfinansiering betyr at alle diagnoser har et fastsatt «pris». Legen setter diagnoser og diagnosekoder og budsjettene til avdelingen er avhengig av hvor «dyre» koder som settes. Tanken er vel at hvis man gir midler etter diagnoser, får avdelingen det den trenger og ikke mer.
Internfakturering innebærer at hvis en pasient på for eksempel hjerteavdelingen må innom lungeavdelingen for å gjøre en test, så sendes det regning til hjerteavdelingen for dette. Fra lungeavdelingen. Dermed følger utgiftene for behandling den enkelte pasient og er lett å måle.
Dette gjør jo at leger blir sterkt oppfordret til å være mer bevisst på hva deres diagnoser skaffer sin avdeling med tanke på inntekter og utgifter.

Leger og annet helsepersonell blir også stadig mer presset på tid i poliklinikk. Konsultasjonene må gå fortere for å få flere pasienter inn i timen. Da blir jo køene kortere, men avdelingene tjener også mer penger. At legene nå sitter igjen med kortere tid per pasient, måles på det, og i tillegg må bruke deler av avsatt tid på diagnosekoding, fører ikke til bedre behandling for pasienten.
Sykepleierne og andre helsearbeidere merker også det økonomiske presset på sin arbeidsplass. De skal stadig gjøre mer, på kortere tid og med færre folk. Det er ikke veldig rart at ansatte i disse yrkene slites ut.

Jeg er for effektivitet, men ikke som hovedmål for helsetjenester. Kvalitet i tjenesten må da være hovedfokus?

Hvorfor skal sykehusheltene våre bruke så mye tid på økonomi og administrasjon?
Jeg vil at legen skal tenke på hvilken behandling jeg trenger og ikke på hva det koster. Min lege er ikke økonom.

Økonomi er viktig, det samme er rammer, men jeg mener det bør være et klart skille mellom helsefaglig og økonomisk styring på et sykehus. Legen og sykepleieren, sammen med alle andre helsearbeidere, skal bruke tid på pasienter ikke administrativ målstyring.