Uææææ! Jeg er storingskandidat!

Jeg er altså valgt som stortingskandidat i år. Jeg er nummer 11 av 13 på Arbeiderpartiets liste for valgkrets Vestfold.
Det er ganske stort for meg, engasjerende og spennende å få være med og drive valgkamp på denne måten.

Mine hjertesaker er psykisk helse, og helse generelt, å motarbeide en ufornuftig todeling av våre velferdstjenester (privat/offentlig) og likestilling.

Det å være kandidat fører med seg noen erfaringer jeg så langt mitt politiske virke, har vært ganske spart for. Som fotografering. Altså, jeg har blitt tatt bilder av før, men nå skal de jo faktisk synes utenfor min egen stue!

Det er ingen lett sak å ta bilder av meg, jeg hater det. Til og med mannen min, som tross alt liker meg ganske godt, sier jeg ser fæl ut på bilder. Føler meg keitete og utilpass allerede før kamera er slått på, og vet at nå får fotografen en utfordring. Artig nok, siden jeg er ganske lite selvhøytidelig i utgangspunktet. Jeg liker å le, og fotografering burde være en god anledning. Kanskje det er det som er problemet? Som regel føler jeg jo bare at dette må jeg ta alvorlig, SLAPPE AV, og gjøre mitt beste.

Slik var i allefall stemningen da jeg møtte til bildetaking med vår fantastiske fylkessekretær med flere. Det gikk sånn:

Jeg er normalt lite forfengelig og gudene skal vite at dette er en bagatell i den store sammenhengen, men jeg kjente litt på at dette skulle ut i alle husstander i Vestfold.

Med det i tankene, spurte jeg min gode partikollega, Marthe Aasmundseth om hjelp. Hun er fotograf, men jobber ikke med det lenger. Ingenting er som fagfolk når man står ovenfor en utfordring! I tillegg vi trives godt sammen. Latter er ikke bare tillat, det er garantert!

Og moro hadde vi 🙂

Dette verket kaller jeg «flue på nesa»

Min hverdag, i allefall frem mot valget, blir noe annet enn det jeg er vant til. Jeg skal bedrive veldig synlig og aktiv valgkamp, utover egen kommunegrense.

Og, det er personlig.

Selv om det alltid er de øverste kandidatene det fokuseres mest på, skal alle på lista bidra, stikke hodet ordentlig opp av strutsehullet, og synes! Vi er et lag, og står sammen, som et lag. Laget vårt er sterkt! Ofte er kritikken vi nå møter, når vi uttaler oss som enkeltpolitikere, rettet mot oss som personer. Den kritikken er ikke alltid saklig og kan også være direkte skremmende. Debattklimaet i det offentlige rom er ikke sunt, og det er et demokratisk problem.

For at samfunnet vårt skal videreutvikle seg, bli bedre, må vi ha politikere som ønsker å stille, som tør å synes og stå opp for sin sak og sitt parti. Vi som velgere stemmer på de vi er mest enig med, valgresultatet bestemmer hvordan landet styres. Men, hvem vil bli politiker når det å stikke hodet frem er ensbetydende med å få det hogget av?

Så, det er med skrekkblandet fryd at jeg nå tar fatt på en spennende valgkamp, der jeg selv har en, mer enn normalt, aktiv rolle. Jeg vil få mye å bekymre meg over og tenke på i tiden fremover, men hvordan jeg ser ut på bilder er i alle fall ikke på lista lenger.

Tusen takk Marthe!!