Går verden for fort for refleksjon?

Fart preger det meste av samfunnet vårt i dag, på en annen måte enn for bare 20 år siden. Vi har tilgang til nyheter og hendelser fra hele globen, stort sett live. I kommunikasjon med kommunen, skattevesenet, banken og så videre, er vi ikke lenger avhengig av enten å møte opp selv, eller å sende treige brev i posten. Folk trenger ikke lenger være i nærheten av en telefon, på jobb eller hjemme, for å få tak i dem. De aller fleste har en telefon i lomma, som også er avis, mailboks, tv, værstasjon og mye, mye mer. Vi irriterer oss når å laste ned et dokument tar over et minutt, ventingen er uholdbar. Sammenlignet med tiden det tok å laste inn en liten nettside med adsl-modem, er det minuttet som racerfart å regne. Jo, tidene har forandret seg, men henger vi egentlig med?

For en tid tilbake hørte jeg på en pod-cast, How to Acadamy, der nevropsykiater Ian McGilchrist fortalte om sin forskning på hjernen og hvordan de to hjernehalvdelene jobber. Veldig overfladisk fortalt har forskningen hans vist at de to halvdelene har en del felles oppgaver, men også forskjellige funksjoner. Funksjoner som til sammen utgjør en helhet. Venstre hjernehalvdel kan sies å være best på sortere data. Altså ta imot observasjoner og sette informasjonen mottatt i riktig bås. Sammen med lignende data. Høyre halvdel tolker dataene og ser dem i en sammenheng. Se for deg en obduksjon der man prøver å finne ut hvordan kroppen fungerer, en studie i anatomi. Vestre hjernehalvdel vil effektivt kunne beskrive det den ser, hjertet er en knyttnevestor muskel, glatte muskelfibre, fire kammer med klaffer, blodårer tilknyttet. Der stopper venstre halvdel. Høyre tolker det venstre har sortert og ser dette i sammenheng med resten av systemet den hører til, og forstår helheten. Å se kun dataene samlet og sortert av venstre hjernehalvdel alene, vil ikke gi mye forståelse for hva et hjerte er eller gjør.

Den ideelle måten hjernen fungerer er at høyre hjernehalvdel finner informasjon og sender den til vestre side, som sorterer og sender tilbake til høyre side. Så tolker og forstår høyre side hva informasjonen er og hva det betyr. McGilchrist går videre, og forteller at han mener den siste delen, tolkingen og helhetsforståelsen, ser ut til å være, i mangel av et bedre ord, umoderne. Vi ser ut til å være i en tid der sorteringen i seg selv dyrkes, og virker som et mål i seg selv.

Dette synes jeg er interessant. Ser vi rundt oss ser vi jo at de fleste profesjoner i større og større grad spesialiseres. Hver ekspert ser på hver sin lille del, i smertefull detalj, og vi blir bedre og bedre på det. Men, har vi systemer som setter disse delene sammen, som ser på hvordan de fungerer som ett? Hvis ikke, burde vi ikke ha det?

I kommentarfeltene i sosiale medier, synes jeg poenget til McGilchrist kommer særlig godt frem. Det virker stort sett fullstendig blottet for nyanser, eller kanskje viljen til å ta inn over seg at ikke alt er svart/hvitt. Som reklamen for Aftenposten sier, mange virker som de lider av «skråsikkerhet».
Kategoriske meninger, skaper unyansert debatt, og et ganske hardt debattklima. Jeg mener det er et problem.

Å tenke gjennom ting, være åpen for andre synspunkt og perspektiver, tolking, tar tid. Ikke bare tid, det krever innsats. Bare tanken av at man kan ta feil, kan for mange være nok til å bli aggressiv. Ingen liker å føle seg dum, og å få sin mening korrigert med fakta kan føre til at man langer ut. Kommentarfeltene er fulle av eksempler. Det virker som mange stålsetter seg og finner frem stridsøksa på vei inn i en diskusjon der man vet ens mening er upopulær og mindretallets oppfatning. Å spørre seg hvorfor meningen deres er mindretallets synspunkt ser ikke ut til å falle dem inn.

Vår verden snurrer fort. Informasjon er veldig lett tilgjengelig, men misinformasjon er minst like lett å finne. Å skille de to ifra hverandre er ikke like enkelt. Det må til både et åpent sinn, og vilje til å ta inn over seg at verden ikke er slik en tror.

Refleksjon tar tid. Den tiden har vi.