Sykehus og foretaksmodellen

Bør sykehusene være mer politisk styrt, lokalt, enn de er i dag?
I dag er helseforetakene under statlig styring. Det vil si, de tildeles midler og det stilles økonomiske krav fra stat. Foretakene selv må nå de økonomiske målene som settes. Jeg er ikke imot statlig, politisk styring av sykehusene. Tjenester folk er like avhengig av i hele landet og der alle bør ha tilgang til like god behandling, uavhengig av bosted, bør styres av stat. Lokal styring vil gjerne føre til større forskjeller i tilbud.
Likevel er jeg ingen tilhenger av helseforetakene. Bare det at foretaks-tanken har sneket seg inn i sykehusene våre mener jeg at er bekymringsverdig.

Offentlig helseomsorg kan ikke tjene penger. En frisk og sunn befolkning skaper inntekt til staten, og sykehusene er en avgjørende del av det regnestykket. Likevel er selve sykehusene en utgiftspost for staten. De skal være det. Innbyggerne betaler skatt, det er inntekt til stat. Innbyggerne får gratis helsehjelp, det er utgift for stat.

Et foretak assosierer jeg med en bedrift og de aller fleste bedrifter har en økonomisk bunnlinje å styre etter. Sykehusene måles også i stadig større grad, på hvor godt de når bedriftsøkonomiske mål.

Foretaksmodellen handler om mer enn hvem som kan påvirke sykehustilbudet. Det handler om en byråkratisering av driften av vår livsviktige sikkerhetsnett. Stykkprisfinansieringen og internfakturering er kjente begrep for en som jobber i helsevesenet. Stykkprisfinansiering betyr at alle diagnoser har et fastsatt «pris». Legen setter diagnoser og diagnosekoder og budsjettene til avdelingen er avhengig av hvor «dyre» koder som settes. Tanken er vel at hvis man gir midler etter diagnoser, får avdelingen det den trenger og ikke mer.
Internfakturering innebærer at hvis en pasient på for eksempel hjerteavdelingen må innom lungeavdelingen for å gjøre en test, så sendes det regning til hjerteavdelingen for dette. Fra lungeavdelingen. Dermed følger utgiftene for behandling den enkelte pasient og er lett å måle.
Dette gjør jo at leger blir sterkt oppfordret til å være mer bevisst på hva deres diagnoser skaffer sin avdeling med tanke på inntekter og utgifter.

Leger og annet helsepersonell blir også stadig mer presset på tid i poliklinikk. Konsultasjonene må gå fortere for å få flere pasienter inn i timen. Da blir jo køene kortere, men avdelingene tjener også mer penger. At legene nå sitter igjen med kortere tid per pasient, måles på det, og i tillegg må bruke deler av avsatt tid på diagnosekoding, fører ikke til bedre behandling for pasienten.
Sykepleierne og andre helsearbeidere merker også det økonomiske presset på sin arbeidsplass. De skal stadig gjøre mer, på kortere tid og med færre folk. Det er ikke veldig rart at ansatte i disse yrkene slites ut.

Jeg er for effektivitet, men ikke som hovedmål for helsetjenester. Kvalitet i tjenesten må da være hovedfokus?

Hvorfor skal sykehusheltene våre bruke så mye tid på økonomi og administrasjon?
Jeg vil at legen skal tenke på hvilken behandling jeg trenger og ikke på hva det koster. Min lege er ikke økonom.

Økonomi er viktig, det samme er rammer, men jeg mener det bør være et klart skille mellom helsefaglig og økonomisk styring på et sykehus. Legen og sykepleieren, sammen med alle andre helsearbeidere, skal bruke tid på pasienter ikke administrativ målstyring.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..