Fremhevet

To blog, or not to blog?

Kristine Ganz Flåtten

Jeg er politiker og stolt medlem av Arbeiderpartiet.

Jeg er kommunepartileder for Arbeiderpartiet, dingler innom styret i Vestfold og Telemark Arbeiderparti i ny og ne og er som oftest innkalt til kommunestyremøtene i Holmestrand. Jeg får være med på utrolig mye spennende via politikken, som lederutviklingsprogrammet til partiet sentralt. Jeg brenner for organisasjon og organisasjonsutvikling, er lidenskapelig opptatt av ledelseteori og er mest interessert i helsepolitikk. Høres ikke litt interessant ut, jeg vet, men det er en del saker og tema som dukker opp i hverdagen som likevel kan fenge. Håper jeg!

Når man legger til en uhelbredelig formidlingstrang, skrivekløe og ingen evne til å si «dette kan jeg ikke», ja da er blogg et naturlig valg.

So, here goes…

Trygghet i en usikker tid

Covid-19 traff oss som en tsunami. Vi visste kanskje noe sånt var mulig, men at en slik gigantbølge skulle treffe oss, ramme oss slik den gjorde, da den gjorde det, var vi ikke forberedt på. Her i Norge har vi håndtert krisen godt, så langt. Vi har hatt økonomisk styrke til å kunne stenge ned store deler av samfunnet vårt og smittespredningen har vært lav. Vi har kommet oss gjennom et tøff vår, hatt en annerledes sommer, men nå ligger en usikker høst foran oss.

Vi er ikke ferdig med Corona. Eller, mer korrect, Corona er ikke ferdig med oss. Vi vet ikke ennå omfanget av konsekvensene nedstengningen og smitterestriksjonene har hatt. Svært mange har blitt permittert og venter på å komme tilbake i jobb. Flere bedrifter har ventet med permitteringer i håp om å slippe. Dessverre har vi hørt fra flere næringer, at selv om man har hatt arbeid gjennom våren og sommeren, er nye oppdrag utover året usikre. Betyr dette at mange som venter på å få gå tilbake til jobb, snart ikke har en jobb å gå tilbake til? Dette var en bekymring før sommeren, og før smittetallene begynte å stige igjen. Hvordan ser det ut nå?

I tider som dette er trygghet et nøkkelord. Vi trenger en sterk stat som tar reellt ansvar for sine innbyggere. En stat som skaper aktivitet når markedet ikke klarer det. En stat som setter igang bygging av skoler og lignende når annen bygging blir for usikkert for de private. Markedet kan ikke skape trygghet. Et sterkt fellesskap skaper trygghet!

Retorikk og tydelighet

Jeg elsker retorikk, god retorikk. Jeg digger det når setninger flyter og teksten blir som en melodi. Jeg er glad i ordspill, doble betydninger og forståelse mellom linjene. Likevel er ikke nødvendigvis tekst på rim eller en mengde puns som skaper god retorikk.

Så hva er da jeg liker?

I følge Store norske leksikon, handler retorikk om kunsten å tale for å overbevise, altså talens kunst. Det er en lære som har fascinert siden vi «skapte» språk, tenker jeg, og det ble skrevet avhandlinger om retorikk så tidlig som 384 fvt.

Å klare å overbevis har stor betydning hvis du vil ha noe gjort og du vil at noen skal gjøre det med deg. Det er også svært viktig hvis du vil at folk skal, ikke bare forstå hva du mener og vil, men også være enig med deg. God retorikk skaper tillit, motivasjon og til tider også beundring. Klarer man i tillegg det kunststykket å møte egenskapte forventninger med kunnskap og gjennomføringsevne, ja da finnes det ingen grenser.

For meg er selve nøkkelen til god retorikk et klart og tydelig budskap. Budskapet trenger ikke pakkes inn i vakre formuleringer, men bør ikke være simpelt heller. Trump sin retoriske «stil» er simpel for meg. En jeg derimot liker å høre på er Arbeiderpartiets nestleder, Bjørnar Skjæran. Han er tydelig, viser at han både kan og forstår temaet han prater om og har i tillegg en lun humor som skinner gjennom.

Det virker som mange har glemt denne tydeligheten som er så viktig for forståelsen og for å kunne overbevise. Det nærmest kjempes om å bruke så mange fremmedord og fornemme vendinger som mulig. Høres man egentlig smartere ut når «en spade» blir til «et redskap til forflytning av organisk og mineralbasert materiell, til utendørs benyttelse?

Ingen har noensinne vunnet en debatt på at ingen forstår hva de sier.

Når krisen viser vårt sanne ansikt.

Frihet, likhet og solidaritet

Arbeiderpartiets grunnverdier kan summes opp i disse tre ordene, frihet, likhet og solidaritet. All vår politikk og alle våre løsninger har disse verdien som grunnmur og rettesnor.

Arbeiderpartiet har også hatt en avgjørende rolle når landet vårt skulle reise seg igjen etter andre verdenskrig, en tid med høy arbeidsledighet og lite penger. Prinsippene om en sterk stat som tar vare på sine innbyggere, hånd i hånd med ønsket om en sterk økonomi har satt tydelige spor i samfunnet vårt. Tjenester vi er like avhengig av, i hele landet, og som skaper grunnlaget for personlig vekst og utvikling, har vært drevet av det offentlige. Altså, vi har et godt helsevesen uavhengig av hvor vi bor og en skole tilbyr utdannelse til alle, uavhengig av økonomi. Andre tjenester som har livets rett dersom folk er villig til å kjøpe det, som varehandel, har blitt styrt av markedet.

Det er det beste fra to verdener og de er ikke motsetninger når de jobber sammen.

Det vi sitter igjen med i dag er et velferdssystem som fanger bredt og er et sikkerhetsnett for alle når det skjærer seg. Vi har en suveren offentlig skole som er gratis, fra man begynner til man slutter. Slik er hva du kan bli i livet, avhengig av hva du vil og hva du kan, og ikke hvem du er.  Alle er like mye verdt, det er den sosialdemokratiske likheten.

Det er frihet. Frihet til å kunne bli hva man vil og stå trygt skulle det skje noe.

Og vi står sammen.
Vår skatt betales etter evne, går til fellesskapet, og gir tilbake etter behov. Det som er bra for fellesskapet er også bra for deg. Det er solidaritet.

Landet vårt, samfunnet vårt slik vi kjenner det i dag er tuftet på den sosialdemokratiske tankegangen og vi ser det aller best når krisene rammer.

Vi så det etter 22.juli, vi ser det nå når pandemien har truffet landet.

Vi tar vare på hverandre. Vi står sammen for å komme gjennom krisen. Dugnadsånden er levende og sterk, og det gjør godt å se det! Det er godt å se at når krisen er ute roper til og med de borgerlige om fellesskap og solidaritet.

Våre grunnverdier som nasjon er harde å rokke ved og det er noe eget og vakkert ved det.

Hva? Næmmen, alvorlig.. Hæ???

Jeg elsker at språket vårt er dynamisk. Selv om det er litt trist at gamle, litt artige ord, forsvinner ut, så er det gøy med nye ord også. Noen dukker opp som følge av teknologisk utvikling. Som blåtann, Wi-Fi og rekkeviddeangst. Noen ord dukker opp på grunn av samfunnsutvikling, som kommunedirektør, rosablogger og influenser. Det siste der får det til å grøsse nedover ryggen min, men det ser ut som det er her for å bli.

Ordet som nå har fått det til å tilte litt for meg er «faktaresistent». Det er et godt ord. Det beskriver begrepet på en tydelig og gjenkjennelig måte. Det jeg reagerer på er at det har dukket opp i det hele tatt.

Kjenn litt på ordet, faktaresistent. Dette beskriver en egenskap enkelte tilsynelatende har, at man er motstandsdyktig mot fakta. Motstandsdyktig er et synonym til resistent og det brukes mye i medisin, for eksempel om antibiotika og immunforsvar.

Jeg klarer ikke å fatte at fakta er noe folk kan mene er oppe til diskusjon. Fakta skal ha to streker under seg. Ja, det hender hva som er fakta endrer seg over tid. Jorda var helt klart flat, og sola gikk rundt jorda, helt til datidens forskere oppdaget noe annet. Fakta kan endre seg, men da gjennom forskning og vitenskapelig arbeid. Av fagfolk, stort sett.

For meg fremstår de aller fleste teorier som motsier vitenskapelige fakta ganske søkt. Som vaksinemotstand (der har vi også et ord jeg kunne pratet mye om) og de som mener jorda fremdeles er flat. Det er i beste fall konspirasjonsteorier.

Det er da ikke en egenskap å være stolt over?? Å nekte å ta fakta inn over seg. For så å skrike fra talerstoler og i sosiale medier at alle som klarer å forholde seg til fakta tar feil!

Dette blir så fjernt for meg. Særlig når begrepet «tro» trekkes inn. Tror du på at klimaendringene er menneskeskapt eller tror du ikke? De som er faktaresistent kan sies å ikke tro på fakta, men for den andre delen av befolkningen handler det ikke om tro.

Det er fakta. Ikke en fanatisk overbevisning, ikke naivitet ovenfor makteliten og heller ikke et ønske om å holde folk nede eller kunne innhente mer skatt fra folk. Det blir for dumt!

Skepsis er bra, det samme er å undres og å stille spørsmål. Å være faktaresistent er ikke å være skeptisk, det er mye verre enn det.

Vær så snill! Bruk den naturlige skepsisen på å være kildekritisk, ikke faktaresistent.

Sykehus og foretaksmodellen

Bør sykehusene være mer politisk styrt, lokalt, enn de er i dag?
I dag er helseforetakene under statlig styring. Det vil si, de tildeles midler og det stilles økonomiske krav fra stat. Foretakene selv må nå de økonomiske målene som settes. Jeg er ikke imot statlig, politisk styring av sykehusene. Tjenester folk er like avhengig av i hele landet og der alle bør ha tilgang til like god behandling, uavhengig av bosted, bør styres av stat. Lokal styring vil gjerne føre til større forskjeller i tilbud.
Likevel er jeg ingen tilhenger av helseforetakene. Bare det at foretaks-tanken har sneket seg inn i sykehusene våre mener jeg at er bekymringsverdig.

Offentlig helseomsorg kan ikke tjene penger. En frisk og sunn befolkning skaper inntekt til staten, og sykehusene er en avgjørende del av det regnestykket. Likevel er selve sykehusene en utgiftspost for staten. De skal være det. Innbyggerne betaler skatt, det er inntekt til stat. Innbyggerne får gratis helsehjelp, det er utgift for stat.

Et foretak assosierer jeg med en bedrift og de aller fleste bedrifter har en økonomisk bunnlinje å styre etter. Sykehusene måles også i stadig større grad, på hvor godt de når bedriftsøkonomiske mål.

Foretaksmodellen handler om mer enn hvem som kan påvirke sykehustilbudet. Det handler om en byråkratisering av driften av vår livsviktige sikkerhetsnett. Stykkprisfinansieringen og internfakturering er kjente begrep for en som jobber i helsevesenet. Stykkprisfinansiering betyr at alle diagnoser har et fastsatt «pris». Legen setter diagnoser og diagnosekoder og budsjettene til avdelingen er avhengig av hvor «dyre» koder som settes. Tanken er vel at hvis man gir midler etter diagnoser, får avdelingen det den trenger og ikke mer.
Internfakturering innebærer at hvis en pasient på for eksempel hjerteavdelingen må innom lungeavdelingen for å gjøre en test, så sendes det regning til hjerteavdelingen for dette. Fra lungeavdelingen. Dermed følger utgiftene for behandling den enkelte pasient og er lett å måle.
Dette gjør jo at leger blir sterkt oppfordret til å være mer bevisst på hva deres diagnoser skaffer sin avdeling med tanke på inntekter og utgifter.

Leger og annet helsepersonell blir også stadig mer presset på tid i poliklinikk. Konsultasjonene må gå fortere for å få flere pasienter inn i timen. Da blir jo køene kortere, men avdelingene tjener også mer penger. At legene nå sitter igjen med kortere tid per pasient, måles på det, og i tillegg må bruke deler av avsatt tid på diagnosekoding, fører ikke til bedre behandling for pasienten.
Sykepleierne og andre helsearbeidere merker også det økonomiske presset på sin arbeidsplass. De skal stadig gjøre mer, på kortere tid og med færre folk. Det er ikke veldig rart at ansatte i disse yrkene slites ut.

Jeg er for effektivitet, men ikke som hovedmål for helsetjenester. Kvalitet i tjenesten må da være hovedfokus?

Hvorfor skal sykehusheltene våre bruke så mye tid på økonomi og administrasjon?
Jeg vil at legen skal tenke på hvilken behandling jeg trenger og ikke på hva det koster. Min lege er ikke økonom.

Økonomi er viktig, det samme er rammer, men jeg mener det bør være et klart skille mellom helsefaglig og økonomisk styring på et sykehus. Legen og sykepleieren, sammen med alle andre helsearbeidere, skal bruke tid på pasienter ikke administrativ målstyring.

Hvor kommer alt sinnet fra?

Jeg opplever at samfunnet vårt i dag er mer tolerant enn da jeg var yngre. Forskjellige religioner er normalt, vi har en kjønnsnøytral ekteskapslov og ungene mine får ikke sjokk når en i klassen har to mødre, osv. 
Jeg mener helt alvorlig at verden har gått fremover, selv om det innimellom kan virke som det motsatte. Særlig når man leser kommentarfeltene rundt omkring. Hvor kommer alt det raseriet fra? Uansett hva det gjelder, om det er hvordan man spiser brunost, hva man tenker om klimaendringene eller hvordan man henger dopapiret på dass, så finner man veldig sinte mennesker i kommentarfeltet. Ikke bare det selvfølgelig. Vi finner også de som er enig, de som er sarkastisk og kommer med idioterklæringene og de som bare legger inn typ «jeg er også her»-meldinger. Det er fascinerende.

Jeg vil henge meg litt opp i dette sinnet. Jeg opplever at mange på nett har kun to humørvarianter. Enten enig og dermed fornøyd, eller uenig og dermed rasende. Jeg merker også at vi er veldig snar med å sette merkelapper på folk. Folk defineres for eksempel som flink, skoletaper, tykk, tynn, overreligiøs, ateist, sosialist eller liberalist. Vi snakker i eksplisitter, med store bokstaver og utestemme om hverandre. Hvorfor det? Hvorfor dette behovet for å stemple folk, sette dem i bås?

Jeg er overvektig. Jeg er ganske snill, men kan godt være litt slem. Jeg er flink til å strikke, men kan pokker ikke gå på ski eller ro. Jeg er ikke den smarteste, men heller ikke den minst smarte. Jeg er norsk og jeg er engelsk. Jeg har vært dørvakt, jeg har studert økonomi. Slik kan jeg fortsette.

Poenget mitt er, ingen av oss, i hele verden, er bare én ting. Ingen av oss fortjener å bli satt i bås på basis av én egenskap og at det dermed gjøres antagelser om alle andre egenskaper man måtte ha. 
Så, hvorfor gjør vi det?

Det enkleste svaret er vel nettopp det. Det er enkelt. Lett å peke på og lett å forholde seg til. Det gjør det jo også ganske lett å føle at man har rett. Man kan ha rett moralsk, fordi en som sier «sånt» kan jo ikke være en god person. Man kan også ha rett sånn faktamessig eller faglig, fordi en som skriver «sånt» må jo være dum. Kanskje problemet mange har med å ta fakta innover seg, som å «tro» på vaksiner og vitenskap ellers, er at de oppfatter dem som meninger?

Litt av dette handler kanskje også om at vi ikke møtes ansikt til ansikt når disse kommentarfeltene fylles. Vi har ikke muligheten til å se de vi svarer, se at de er hele mennesker. Alt vi ser er tekst og kanskje et profilbilde. Er utrolig mye man kan tolke ut fra et profilbilde! Kanskje dette at vi sitter bak hver vår skjerm gjør behovet for å bli sett desto større? At vi nå har tilgang til nesten hele verden gjennom skjermene våre gjør oss kanskje ikke mindre ensom?

Ingen er perfekt og takk lov for det!

Denne siden kan jo ikke bare være bare «krig og fred og politikk», den må være litt «og sånn..» også. Ellers hadde jeg ikke vært tro mot meg selv.

Jeg så følgende på Facebook i dag:

Denne typen innlegg og reklamer gjør meg eitrande forbanna. Det er en kjent sak at det er for stort fokus på kropps- og skjønnhetsidealer, de absolutt fleste av oss sliter med å kunne nå. Og hvor kommer disse idealene fra? Når så mange av oss ikke passer inn i dem, hvem har laget denne standarden?

Hadde du klikket deg inn på denne ville du finne en liste over 10 menn, som alle er vakre, hvor de får en poengscore etter hvor godt de treffer det plastikkirurger i USA kaller «the golden ratio». Altså forholdet mellom ansiktslengde og -bredde, hvor stor avstand det er mellom øynene, med mer. Det er da satt et bestemt tallsett på hva som er en kjekk mann eller kvinne (regner med kvinner har egne tallsett altså). For å si det så klart jeg klarer uten å banne; Folk som tjener penger på å endre folks utseende har satt sammen en bunke kriterier absolutt ingen i hele verden dekker perfekt. Denne bruker de da til å rangere noen få av dagens flotteste, kjente menn (personlig synes «vinneren» her er den minst kjekke på hele listen, så jeg har vel bare dårlig smak). Og, ikke minst, kritisere det som er «feil» med ansiktene deres. Visste dere for eksempel at, i følge dette, har David Beckham en tilnærmet stygg nese og øynene sitter feil? AAAARGHHH!!!

Jeg elsker folk. Jeg digger at vi er forskjellige, har forskjellige erfaringer og interesser. Jeg fryder meg over den lune humoren de aller fleste har, om jeg forstår den eller ikke. Gjennom mitt korte, lange liv har jeg vært forelsket flere ganger og ikke én gang har det vært på grunn av hvordan nesa stod i forhold til ørene. Og jeg er da på ingen måte unik sånn?

Tenk så kjedelig det hadde vært om alle var nøyaktig slik amerikanske plastikkirurger mener vi burde.

Vi er ikke perfekt. Ingen har rett til å definere hva som er perfekt for en hel art. Du kan alltids fortelle deg selv hva som er perfekt for deg når du leter etter noen, men sjansen er stor for at du må svelge de orda. Jeg trodde jeg likte litt korte menn med kort, mørkt hår, som trente mye og ikke røykte. Han jeg giftet meg med hadde langt blondt hår i hestehale da jeg møtte ham, var mer i lesesal enn i treningssal og røykte som en skorstein.

Og til slutt. Jeg skulle ønske vi kunne slappe litt mer av. Være flinkere til å si «det der er jeg ganske god på» og også «dette gikk ikke helt etter planen». Jeg starter gjerne ballet og deler at selv om jeg er relativt grei på data og kan legge til tekst på videoer og alt, så er det en dårlig idé å slippe meg løs med en selfiestang. Den greia der fikser jeg bare ikke 🙂

Nei, jeg har ikke snudd bildet, det var slik det ble tatt.

Buss, en samfunnsoppgave

Busstilbudet i kommunen vår har lenge vært et hett tema. Buss som gikk fra Sande til Drammen via Svelvik, gikk gjennom to Vestfold-kommuner før den havnet i Drammen for å snu. Etter sammenslåingen ved årsskiftet er nå Svelvik en del av Drammen, og dermed også Viken. Da dukket det opp en usynlig, men ganske så reell, mur, mellom de tidligere kommunene. En mur laget av Fylkesgrensen. Dermed ble antall avganger kraftig redusert og kun buss fra Svelvik til den videregående skolen i Sande, og tilbake ved skoleslutt, sto igjen.

Det er langt fra den ytterste delen av Sande, mot Svelvik, og inn til sentrum av Sande. Det er egentlig ganske langt derfra til noen ting som helst. Særlig hvis man ikke har bil, eller ikke kan kjøre bil. Det er mange som bor i området som har vært avhengig av tilbudet og reaksjonen er kraftige. Forståelig nok! Saken har vært oppe i lokal medier over lang tid, var til og med nevnt på Nytt på Nytt for ikke lenge siden.

Hvorfor blir dette ikke løst enkelt?
Vel, det er fylkene som har ansvar for kollektivtilbudet buss er. Hvordan dette er organisert varierer. I Telemark har bussene vært fylkeskommunale, altså offentlige, i Vestfold har de vært organisert i et eget AS, altså mer privat.

Hva er egentlig forskjellen om bussene er private eller offentlige? Det private vil alltid måle lønnsomhet som et avgjørende kriterium når ruter og tilbud skal planlegges. Der det er lite folk vil også tilbudet bli dårlig. Det offentlige skal ha fokus på samfunnsoppgaven kollektivtilbudene har og sørge for at det er praktisk mulig å bo der man ønsker. Det er en vesentlig forskjell.

Kravet til lønnsomhet er også argumentet Vestfold Kollektiv Trafikk AS bruker når de forklarer nedjusteringen av tilbudet. På folkemøtet i Kommunelokalet i Sande, som for øvrig var fullstappet, presenterte VKT statistikk som viste hvor dårlig kundegrunnlaget var. Problemet var bare at tallene de viste sa bare noe om hvor mange som gikk av mellom Berger og Sande, ikke hvor mange som faktisk satt på bussen på reisen. VKT sier selv at 6 passasjerer på reisen er minimum for at ruten skal være lønnsom. Deres egen statistikk viser at det i snitt er 8 passasjerer på bussen hele strekket.

Denne forskjellen i måten å lese tallene, ble oppdaget av en lokal politiker fra Høyre og jeg er glad han tok seg tid til å se nøye på dette. Det burde vært unødvendig for ham å gjøre dette og det er svært bekymringsverdig at han kunne avdekke en slik praksis. Som politiker er vi avhengig av nøyaktig og nøktern, ufarget fakta som informasjon, for å kunne fatte gode vedtak. Vi må få innsikt i hele bildet, ikke bare den delen som passer for ønsket vedtak. Det er høyst problematisk at VKT velger å jobbe på denne måten og selv etter større avissoppslag om saken og direkte spørsmål, holder de fast ved sin måte å tolke tallene på.

Det er ikke godt nok!

Som skrevet over, har buss, og annen kollektivtransport, en samfunnsoppgave. De skal gjøre det mulig for alle å komme seg dit de trenger, og hjem igjen. Våre byer og tettsteder bindes sammen og man kan bo der man ønsker, selv om man ikke kjører selv. Unge kommer seg til trening og venner, eldre får handlet og møtt sine over en kaffekopp. Man kommer seg på jobb, en tur ut på byen og mye, mye mer. Alt uten å være avhengig av hjelp fra andre, eller å måtte betale dyrt for taxi. Det handler om frihet i hverdagen.

Og sist, men ikke minst, det handler om miljø. Jo flere som reiser kollektivt, jo bedre er det for miljøet og for trafikken!

I Moss og Fredrikstad har de nettopp fullført et prosjekt der de ville se hva som skjedde om alle bussene ble gratis, og de samtidig økte tilbudet. Resultatet var at så mange flere valgt buss fremfor egen bil, at de kunne måle nedgang i antall biler på veiene i rushen.

https://frifagbevegelse.no/nyheter/dette-skjedde-da-norske-byer-testet-gratis-buss-6.158.676895.f9485cf081?fbclid=IwAR0OVrVq3o2H4n9gkNgsPTijjgPrZqo1p0oVbWzwUVrKXK4PvI5vwsxMRtA


Jeg mener kollektivtransport vil være en nøkkelfaktor når vi skal skape det moderne samfunnet vi ser for oss. Et grønt og bærekraftig samfunn der alle har en plass og der alle kan delta. Et samfunn med et yrende folkeliv i by og bygd. Da holder det ikke å kun snakke om lønnsomhet!

Tilliten i fare?

Hvert år utarbeider The Economist intelligence unit en rapport på demokratiet, globalt sett. Den inneholder en rangering av landene etter hvor demokratiske de er, pluss en rapport om utviklingen gjennom året. Rangeringen baserer seg på 5 kategorier, valgsystem, hvordan maktfordelingen i styresettet er, politisk deltagelse, politisk kultur og borgerrettigheter.
I rapporten for 2019 ser vi at det globale nivået på demokrati har gått ned. Det vil si at det er færre land som har et sterkt demokrati enn tidligere år. Dette måltallet har vært stigende siden 2006, før det stagnerte i 2015 og 2018 og gikk ned i 2016 og 2019. Det er ny trend og det er bekymringsverdig.

Rapportene for 2018 og 2019 forteller samtidig om en økning i valgdeltagelsen. Det er første gang de ser en økning etter de begynte å rapportere i 2006. At valgdeltagelsen øker er bra, men i dette tilfellet kommer det med en bismak.

Det økende engasjementet bunner i en økende misnøye. Flere og flere forteller om dalende tillit til politikere og til systemene de lever i. Svært mange føler seg ikke hørt av sine politiske ledere. Man kjenner seg ikke igjen i styringsmaktenes problembeskrivelse og kjenner ikke at løsningene treffer noe særlig heller.
Resultatet, i følge the Democracy Index, er at folk er sinte og søker partier/meningsfeller som er mer ytterliggående enn man normalt ville stemme på. De partier som best klarer å gi uttrykk for den misnøyen de selv føler, øker i oppslutning. At disse partiene ikke alltid har gode løsninger på problemene er ikke avgjørende.

Årsakene The Democracy Index peker på som mulige forklaringer er som følger:

  • an increasing emphasis on elite/expert governance rather than popular participatory democracy
  • a growing influence of unelected, unaccountable institutions and expert bodies;
  • the removal of substantive issues of national importance from the political arena to be decided by politicians, experts or supranational bodies behind closed doors;
  • a widening gap between political elites and parties on the one hand and national electorates on the other; and
  • decline in civil liberties, including media freedom and freedom of speech
    kilde: https://www.eiu.com/n/global-democracy-in-retreat/

Altså, politikerne er i større grad profesjonelle ledere, institusjoner og organisasjoner som ikke er folkevalgt eller kontrollerbar for styringsmaktene får større innflytelse, saker av stor, nasjonal viktighet avgjøres utenfor det offentlige rom bak lukkede dører, større gap mellom politisk elite og nasjonale valgmenn og en nedgang i borgerrettighetene som tilgang til media og ytringsfrihet.

Noen av disse faktorene kan vi nok i større grad oppleve i Norge i dag, men heldigvis ikke alle. Men at vi opplever en større misnøye som innbygger, det tror jeg er sant. AAP-opprøret og Bunadsgeriljan sammen med Bompengeopprøret er eksempler på dette. Dette er alle grupperinger som har blitt dannet på grunn av konkrete utfordringer som man føler de som styrer ikke tar tak i på en hensiktsmessig måte.

Norge har i lang tid vært kåret som det mest demokratiske landet i verden av The Democracy Index. De endringene vi opplever synes nok ikke så veldig på målingene gjort av the Economist intelligence unit, eller i et globalt perspektiv. Men de merkes her. Samfunnet vårt er i stor grad bygget på tillit, tillit mellom innbyggere, tillit til styringsmaktene. Det er avgjørende for denne tilliten av vi lytter. Både som folk og som politikere. Vi må stikke fingeren i jorda og se hva som faktisk rører seg. Og, ikke minst, tar folks bekymringer og uro på alvor.

Var alt så mye bedre før?

Jeg tror jeg trygt kan si at selvfølgelig var ikke alt mye bedre før.
Jeg tror de fleste ikke ønsker å gå bakover, i alle fall hvis man ser på alt hva det innebærer. For eksempel var musikken var ganske knall på 80-tallet. Dessverre var også håret skyhøyt på grunn av overdreven «teasing» og bruk av hårspray, økonomien var ikke så mye å skryte av og lik lønn for likt arbeid var en enda større drøm enn det er i dag. For ikke å snakke om likestilling og Metoo-tilstandene.
Likevel er det en ting vi kanskje kan si var bedre, det politiske ordskiftet, retorikken.

Som medlem i Arbeiderpartiet hører jeg mye om hvordan partiet må se seg tilbake til de store før oss, som Gerhardsen. Partiet må finne tilbake til røttene sine. Dette hører jeg fra folk utenfor partiet, men også internt. Jeg skjønner i utgangspunktet hva de mener og jeg tror egentlig ikke det handler om politikken vår, men hvordan vi formidler den.

I tida etter krigen, gjennom det som kalles partiets storhetstid, hadde vi flere svært dyktige retorikere i partiet. Det har vi fremdeles, men mange opplever at vi ikke snakker norsk lenger, men konsulentsk. Vi bruker et tungt og unødvendig komplisert språk. Det er ikke lett å si seg enig med noen når man ikke helt skjønner hva de sier.

Retorikk er viktig. Et medlem hørte meg si det en gang og reagerte ganske kraftig. Hva mente jeg med det? Det var jo bare ord og ordene endret jo ikke politikken!
Det hun mente var at det burde ikke spille noen rolle hvilke ord vi brukte, så lenge politikken var bra. Det er et poeng, men jeg mener det ikke er fullt så enkelt. Dessverre.

Ord er en politikers viktigste verktøy.
Det er gjennom ord vi forteller hva vi står for, hva vi vil og hvordan. En dyktig politiker velger sine ord med omhu.

Et lite eksempel. Det er lenge siden Arbeiderpartiet begynte å bruke slagordet «Like muligheter for alle». Det er enkelt og det dekker ganske mye av politikken vår. Ikke lenge etter kunne man lese i Høyres program, «muligheter for alle».
Det er jo tilnærmet likt, men meningsforskjellen som ligger i det lille ordet «like» er enorm. Det er ord, det er retorikk, det er viktig.

Ord er ikke et regnestykke. Ord er liv.

André Bjerke